Av Are Kvistad, informasjonssjef i FHL
NOx, fremmede arter, miljømerking, overfiske, lakserømming miljøsakene står i kø også i fiskeri- og havbruksnæringen. Det som særpreger den offentlige miljødebatten rundt fangst og produksjon av sjømat er kanskje temperaturen på debatten i seg selv, nemlig stort engasjement og sterke følelser. Hvorfor er det slik sprengkraft i fisk? Det kan neppe bare handle om penger.
Prøv dette: Ta et A4-ark. Tegn en boks midt på arket. I boksen skriver du navnet på bedriften din, for eksempel AS Oppdrettslaks. Tegn så inn flere bokser rundt en for hver kommune, etat, bedrift, organisasjon og andre som er opptatt av hvordan bedriften opptrer i forhold til miljø, økonomi, arbeidsplasser, reguleringer eller andre ting.
Du finner fort ut det er mange som mener noe om næringen, og at arket blir for lite.
Det er bra at samfunnet rundt oss bryr seg om hva vi driver med. Man opplever økte krav til åpenhet, rapportering og gjennomsiktighet. Både produkter, råvaretilførsel, produksjonsmetoder og distribusjon blir gransket med argusøyne av aktører innenfor og utenfor landets grenser. Ser du på arket, finner du trolig flere offentlige og ikke-offentlige vaktbikkjer som skal overvåke og kontrollere næringen, med eller uten en hjemmel i hånd.
Noen som har fått merke vaktbikkjene over lang tid, er oppdretterne som får huden full på grunn av de siste års lakserømminger. Det skjer selv om 99,7 prosent av laksen aldri kommer på avveie, selv om selskapene har investert flere milliarder kroner i tiltak mot rømming, og selv om innslaget av rømt laks i elvene faktisk har gått ned. Kritikken rettes med uforminsket kraft mot oppdretterne, og i blodtåka glemmer mange kritikere til og med at den virkelig store trusselen mot villaksens eksistens er en ferskvannsparasitt som aldri har satt sin fot i en merd.
Selv om oppdretterne neppe opplever proporsjonene i kritikken som rettferdig, må det ikke stoppe det systematiske arbeidet for å hindre rømming. Av hensyn til miljøet og for å unngå tap må man få rømmingen under kontroll. Næringens nullvisjon vitner også om at man forstår at oppmerksomheten rundt disse forholdene påvirker omdømmet.
For å finne ut hvordan man skal møte omdømmeutfordringen fra næringens side, må man også prøve å forstå kritikerne. Den amerikanske kommunikasjonseksperten Dr. Peter Sandman har studert hvordan folk oppfatter risiko i forhold til hva de vet om en enkelte fare eller trussel. Han hevder det har avgjørende betydning for hver enkelt av oss hvor stor bekymring og harme den aktuelle faren kan skape.
Han påpeker at folk faktisk aksepterer en viss risiko hvis den oppleves som naturlig, velkjent og ikke ny. Spesielt hvis man som enkeltperson kan tjene noe på aktiviteten som medfører en viss fare, er ikke harmen framtredende. Kanskje er dette en forklaring på at kystsamfunn på sett og vis har akseptert at det er en risiko forbundet med å arbeide som fisker på havet. Kommersielt fiske har vi hatt i generasjoner, med stor personlig risiko, men samtidig med en fair sjanse for å overleve. Aksepten av en alvorlig risiko har altså vært der, til tross for at alle visste at på kirkegården var det flest kvinnegraver. Mange menn kom aldri hjem.
På den andre siden, sier Sandman, skaper en fare mer harme og bekymring (og mindre aksept for risiko) hvis den anses som ny, ufrivillig og påført. Det ligger dermed i sakens natur at mange har større innebygd skepsis til oppdrett enn tradisjonelt fiske. Vi har mindre aksept for industriell risiko enn det som kan sies å være det naturlige”. Og har man selv ingen fordel av aktiviteten, og man samtidig tror skadene ved uhell er uopprettelige, får harmen enda mer grobunn.
For ikke å bli for akademisk, kan vi holde oss til vårt eksempel lakserømming. Hva påvirker omdømmet? Vi snakker altså ikke bare om den virkelige faren eller reelle konsekvensen av uhell men hvordan folk oppfatter trusselen mot villaksen. Da er det neste spørsmålet hva folk bygger sin oppfatning på.
Etter min mening er hovedproblem at det er store hull i kunnskapen om hvordan rømt fisk reelt påvirker økologien. Dette gir rom for usikkerhet, og en naturlig reaksjon er å hengi seg til tro og følelser heller enn å søke kunnskap. I det flyktige mediebildet er den som er flink til å trykke på de rette knappene til rett tid som vinner omdømmekampen.
Det kjennes uvant, ubehagelig og litt urettferdig for oppdretterne å måtte begi seg inn i argumentasjon for å påvirke folks subjektive oppfatninger. Vegen er kort til irritasjon også på den siden, når man først og fremst ønsker å bruke kreftene på å jobbe med substansen i problemet å hindre rømming. Lett å svare for seg er det heller ikke, siden en forsker eller miljøorganisasjon gjerne nyter større troverdighet i miljøspørsmål enn en industribedrift.
Samtidig nytter det ikke å investere seg ut av et omdømmeproblem. Sjømatnæringen kan bruke enda flere milliarder av kroner på utstyr, systemer og løsninger for å sikre seg på bauger og kanter mot rømming, eller for så vidt installere avanserte sporingssystemer for å kontrollere fiskeriene. Men hvis folk fortsatt ikke føler seg tryggere på at faren er redusert, da er omdømmet like dårlig som før.
Så hva gjør vi i tillegg til å redusere selve problemet, som i dette eksemplet? Svaret er å skaffe mer kunnskap på bordet, for dermed å øke forståelsen og redusere den potensielle harmen. Det er et langsiktig arbeid, men folk som vet og forstår blir tryggere.
Vi skal lytte på kritikerne, diskutere og gi svar og også si fra når vi er uenige. Å innta en åpen rolle og vise vilje til dialog inngir tillit og troverdighet. Vi må også vise mer av hva næringen faktisk gjør på miljøsiden. Og den dagen det oppstår et uhell, skal vi innrømme feil og beklage, og så lære av feilen for ikke å gjøre samme feil på nytt.
(Denne kommentarartikkelen har stått på trykk i Fisk Industri & Marked i oktober 2007)
