– Ikke rør EØS-avtalen!


Publisert 01.09.2017 av sjømatnorge.no Sjømat Norge  

Fra flere hold har det i løpet av høstens valgkamp vært tatt til orde for at EØS-avtalen bør sies opp og erstattes med en frihandelsavtale. Det er særlig stortingskandidater og representanter fra Senterpartiet som har fremført dette budskapet – blant annet ”for å gjøre fiskeindustrien mer lønnsom”.

Av adm. dir. Geir Ove Ystmark, Sjømat Norge

(Dette innlegget ble første gang publisert på NRK Ytring 31. august 2017.)

 

Det er både vanskelig å forstå og vanskelig å akseptere at et parti som profilerer seg på å ivareta distriktenes interesser tør å sette store deler av distriktenes næringsliv på spill.

La det være klinkende klart: Sett fra norsk sjømatnæring er EØS-avtalen slik den er i dag ikke god nok. Langt i fra. Men den er den beste vi har.

(Se også video: Om EØS og sjømat på 2 minutter

Sjømat Norge skulle gjerne hatt en forbedret avtale som sikret lavere tollbelastning for blant annet bearbeidede varer samt halvfabrikata varer av blant annet sild, makrell og reker. Konsekvensen av tollbelastningen på disse varene har dessverre over tid ført til en nedbygging av foredlingsindustrien i Norge. Dette påvirker verdiskapingen og aktivitetene langs kysten. Særlig for bearbeidede varer av sild, makrell og laks skaper tollbelastningen store markedsmessige begrensninger.

EØS-avtalen er likevel svært viktig for norsk sjømatnæring. EØS-avtalens protokoll 9 gir tollfri adgang for fersk og fryst torsk, sei, hyse, kveite og blåkveite. Før EØS-avtalen var det toll på 12% for torsk, mens sei og hyse hadde 7,5% toll. Den tollfrie adgangen har i stor grad kommet fiskerinæringen i nord til gode.

Ved en eventuell uttreden av EØS står vi i fare for at disse tollettelsene vil falle bort. Norsk sjømatnæring vil da kunne miste et konkurransefortrinn som vi har i dag blant annet overfor russisk sjømatnæring på EØS-markedet.

Like viktig er det at hele EUs regelverk for mattrygghet og veterinære forhold er tatt inn i EØS-avtalen. Reglene omfatter ikke bare veterinære forhold, men svært mye annet som har med matproduksjon og mattrygghet å gjøre. Vi snakker om hygiene, merking, bruk av tilsettingsstoffer, dokumentasjon, grensekontroll, tekniske handelskrav og regler for tilsyn og kontroll med næringsvirksomheter.

Dette betyr konkret at Norge sikres like konkurransevilkår med produsenter i EU. Og kanskje viktigst av alt; det er ingen veterinær grensekontroll eller attestbehov i handelen mellom Norge og EU. Sjømatprodukter som skal til markeder utenfor EØS-området, må gjennom en slik grensekontroll og må følges av et helsesertifikat fra Mattilsynet.

Det vil kreve store ressurser å bygge opp et apparat for grensekontroll mellom Norge og EU. Innføring av grensekontroll og krav til helseattester vil påvirke vareflyt og handelsmønsteret mellom Norge og EU. Av en samlet eksport av ferske sjømatprodukter på ca 1,2 mill. tonn i 2016 gikk hele 954.000 tonn til EU – altså 80 % av den samlede norske eksporten av fersk sjømat. Dette er produkter som krever kort fremføringstid, og hvor enhver forsinkelse vil svekke inntjening og konkurransekraft til norsk sjømatnæring. Med dagens handelsmønster snakker vi nøkternt beregnet om mer enn 60.000 veterinærattester som årlig må utstedes og kontrolleres på grensen til EU. Vi snakker om en ny teknisk handelshindring av et omfang som vil være svært skadelig for handelen med norsk sjømat.

Det er en uttalt målsetting fra de fleste partier på Stortinget om å bygge en større og sterkere sjømatnæring, slik at denne kan påta seg økt ansvar for norsk velferd i de kommende årene. Dette er god klimapolitikk, det er god ernæringspolitikk og det er god distriktspolitikk.

Så langt har vi i liten grad sett at målsettingen om å bygge en sterk sjømatnæring har gjort seg konkrete utslag i forbedret markedsadgang. Sjømatnæringen – som er tilstede globalt i mer enn 200 markeder – rammes ofte av hindringer, også basert på storpolitiske konflikter. Det russiske markedet er stengt, enkelte afrikanske markeder ligger med brukket rygg og til Kina venter vi fortsatt på at den omtalte normaliseringen skal gi seg utslag i at handelen tar seg opp. I forhandlinger om bilaterale og multilaterale avtaler om handel har norske defensive handelspolitiske interesser hatt en tendens til å komme foran norske offensive interesser.

Sjømat Norge mener i en slik situasjon det er uansvarlig å skulle sette adgangen til vårt største marked på spill. EU-markedet og EØS-området har på mange måter vært en trygg havn, selv om vi også her har hatt store utfordringer med handelspolitiske straffetiltak mindre enn ti år tilbake i tid.

WTO-avtalen sikrer en bunnplanke for norsk sjømatnæring, men kan aldri bli noe alternativ for EØS-avtalen. For en rekke av de sjømatprodukter Norge eksporterer til EU-markedet, vil det bli et kraftig hopp i tollbelastningen. Ikke minst gjelder dette for våre viktigste hvitfiskarter. Ubearbeidet torsk vil da bli møtt med importtoll på 12 prosent til EU-markedet, mens fersk filet av torsk vil møte hele 18 prosent toll! Hvordan i all verden kan noen mene at dette vil gagne norsk fiskerinæring?

En frihandelsavtale vil heller aldri kunne erstatte dagens EØS-avtale, som er langt mer enn en tollavtale. Det er svært tvilsomt at Norge for en rekke varer skal oppnå like gode tollebetingelser som vi har i dag. «EU vil jo ha vår fisk», sier mange. Ja, det stemmer det. Store deler av EUs industri er attpåtil avhengig av norsk råstoff. Men det er alltid «noen» i EU som ikke har sammenfallende interesser med norsk sjømatnæring eller EUs egen industri. Disse har det alltid vært en tendens til at EU vil beskytte.

Et tilbakevendende problem for norsk bearbeidingsindustri har vært EUs tollbarrierer for bearbeidet sild fra Norge. Vi har fortsatt en ikke ubetydelig norsk produksjon og krydder- og eddikkmarinert sild. Disse produktene er ikke omfattet av EØS-avtalen og møter 20 prosent toll til EU. Norge har over mange år vært i tøffe forhandlinger med EU om åpning av tollfrie kvoter for disse produktene. Likevel må næringen tilpasse seg knappe importkvoter, og produksjonsvolumet i Norge må tilpasses hvilke tollfrie kvoter som settes i EU. En liberalisering av importvilkårene for bearbeidet norsk sild blir møtt med motstand i en rekke europeiske land. Det samme gjelder motstanden mot bearbeidede produkter av makrell, laks og reker.

I den såkalte «laksesaken» i EU, hvor norsk laks fra slutten av 90-tallet og langt inn på 2000-tallet var underlagt restriksjoner i handelen med EU, ble heller ikke interessen til EU-konsumenter eller EU-industri tillagt særlig vekt. Hensynet til skotske og irske lakseoppdrettere gikk foran, til tross for kraftige reaksjoner fra blant annet forbrukerorganisasjoner i EU.

All erfaring viser tydelig at troen på at alt skal gå så greit fordi EU er så avhengig av sjømat fra Norge, er ganske så naivt.

EU står nå overfor store utfordringer knyttet til Brexit og ved at krefter i flere EU-land diskuterer fremtidig tilknytning til unionen. Hvis EU i en slik situasjon fremforhandler gode løsninger med land som avvikler medlemskap i EU og/eller EØS, så vil dette reelt bidra til å øke muligheten for at flere land følger etter Storbritannia. EU vil derfor ikke ha noe incitament for å gi Norge en bedre løsning utenfor EØS enn det man har innenfor EØS. Tvert imot, EU vil ha sterke motiver for å gi Norge en betydelig dårligere løsning for å vise at utenforskap har en kostnad. Kanskje særlig for et rikt land som Norge.

Brexit medfører i tillegg at det har oppstått en situasjon hvor betydelige fiskeressurser skal fordeles mellom Storbritannia og EU. Dette er et skilsmisseoppgjør hvor Norge er tjent med ikke å bli part. For både Storbritannia og EU vil adgang til norsk sone og norske andeler kunne løse utfordringer mellom de to. Hvis Norge skulle ende opp med å si opp EØS-avtalen, ville dette med stor sannsynlighet tidsmessig skje parallelt med disse forhandlingene. Helt unødvendig kan Norge dermed bli en tapende part i det forestående skilsmisseoppgjøret. Men kanskje det heller er reduksjoner i tollbeskyttelsen for norske landbruksprodukter som noen kan tenke å løse en slik floke med? Ikke det, nei.

Norges internasjonale samarbeid er sterkt bygget opp rundet EØS-og EFTA-samarbeidet. Dette er komplekst og sammenvevet gjennom flere tiår. Det er vanskelig å se rekkevidden av å si opp den ene av disse pilarane, uten at det er gjort samlede grundige vurderinger av effekten for Norges samlede Europasamarbeid.

EØS-avtalen skal selvsagt diskuteres. Men da må målet sett fra sjømatnæringen være å gjøre denne bedre – ikke fjerne den.

Å skulle si opp EØS-avtalen og satse på en frihandelsavtale er som å gi bort huset sitt og håpe på å vinne i lotto for å kjøpe et større og finere hus. I beste fall er dette uansvarlig. Man kan sikkert bruke enda sterkere begreper.

Vil du lese mer?

Previous articles arrow. Next articles arrow.

Sjømatbedrifter signerer avtale mot matsvinn

Medlemsmøte i Bodø

Torskefiskuka i Tromsø: Medlemsmøte

Medlemsmøte: Filet av torskefisk

EØS avgjørende for sysselsettingen

– Ta sjømatjobbene på alvor!

Nei til nekt av landingar