Fiskerne for sterk til å delta i konkurranse


Publisert 29.06.2021 av Henrik Wiedswang Horjen Sjømat Norge

I sin tid var fiskerne overkvalifisert for å delta i roregattaer. Våre medaljehåp før Tokyo-OL innrømmer at hardheten og barskheten til fiskerne går igjen i landslagskulturen.

Det er striregn fra himmelen, og kun de mest innbitte som er ute på vannet. Det er kaldt og rått. Forholdene er langt fra glamorøse på Årungen.

– Vi pleier å si at når været er som dårligst, da bygger vi karakter. Samtidig har vi lært å si at regnet er din venn, for da er vannet flatt. Så i dag er egentlig en god dag, sier landslagsroer Are Strandli. 

Åretak på åretak. Repetitive bevegelser. Jevn tung pusting er det eneste som avbryter lyden av regnet og årebladene som bryter vannflaten. Are og Kristoffer, for mange kjent som rosportens knoll og tott, er våt til skinnet.

– Til alle mesterskapene vi har jobbet mot har dette vært det vanskeligste. Det har vært ille, skikkelig ille. Særlig fordi det dreier seg om et partnerskap. Motivasjonen for å gå for enda ett år satt langt inne, sier Are Strandli.

Regntunge Årungen. Vi pleier å si at når været er som dårligst, da bygger vi karakter, sier Are Strandli.

Tre ganger seks km står på plakaten for Are Strandli & Kristoffer.

Duoen har tilhørt verdenstoppen i den tøffe båtklassen lettvekt dobbeltsculler i snart et tiår. De vant VM-gull i 2013, OL-bronse i 2016, EM-gull i 2018 og har ellers stort sett holdt til på pallen i alle mesterskap og verdenscupregattaer.

Det var på forhånd bestemt at OL i Tokyo i 2020 skulle bli deres siste mesterskap. Da OL ble utsatt måtte de ta en omkamp for å finne ut om de var villig til å forlenge karrieren med enda ett år.

Fra beslutningen om at OL var utsatt til Are igjen satt seg i båten tok det fem måneder. Han hadde satt en dato for karrierepunktum. Nå trengte han tiden for å mobilisere enda ett år med beinhard trening.

– Jeg tror jeg var mer sikker på at Are skulle fortsette enn Are var selv, sier kompanjong Brun.

Les også: Martin Helseth – søppeldykkeren som skal til OL

Syvende OL og sjømat på brystet

Følelsen av å presse kroppen til det ytterste. Spenningen som ligger i å skjære gjennom vannet. Jakten på det perfekte åretak har inspirert i hele menneskehetens historie.

Ved siden av løping er roing kanskje den naturligste idretten som finnes. Så lenge det har vært båter har det vært roere.

Den 2000m lange roregattaen er regnet som blant den aller mest fysisk krevende innen all idrett. Det første åretaket er “gratis”, men deretter beskrives de snaut 7-8 minuttene som et smertehelvete.

Av alle verdens atleter er det roere som målt noen av de høyeste målingene i lungekapasitet, VO2 maks og melkesyretoleranse.

I sin opprinnelse var de beste roerne også de beste fiskerne. Uansett vind og vær, det var ikke annet valg enn å ro ut på havet. En av de som har rodd aller lengst er Olaf Tufte. 45-åringen har fire medaljer i OL, hvorav to gull.

– Utsettelsen av OL har i utgangspunktet kanskje vært det tøffeste som har skjedd i karrieren. Av den grunn at jeg er 45 år, har familie og gård og litt flere ting rundt meg som er avhengig av å fungere hvis jeg skal ro.

Sjømatambassadøren Olaf Tufte er som første nordmann noensinne klar for sitt syvende OL. Foto: Henrik Horjen

Ingen norsk roer kan vise til en lignende karriere som bonden fra Horten. Tufte OL-debuterte i Atlanta i 1996 som 20-åring med 8. plass i dobbeltfirer. Fire år senere vant han sølv i dobbeltsculler i Sydney sammen med Fredrik Bekken, før han fulgte opp med gull i singel både i 2004 og 2008 i henholdsvis Athen og Beijing.

I forrige OL sikret Tufte seg sin fjerde OL-medalje etter bronse i doublesculler med Kjetil Borch.

Ringen er på mange måter sluttet når han er tilbake i firerbåten, akkurat slik han var selv som førstereisgutt for 25 år siden.

– Det å være bestefar i båten og på laget, og vært i mange store mesterskap – det er en fordel og jeg kan dele masse erfaring med det. Det er vanskelig, og jeg har blitt gammel og sær, og jeg må ikke være for bestefar hele tida. Også jeg trenger å komme ned på ungdommelig nivå, sier Tufte.

OL i Tokyo blir hans syvende. En bragd ingen andre nordmann har gjort før ham. Og en bragd kun 13 andre utøver i verdenshistorien har maktet.

I den siste verdenscupregattaen før OL sikret fireren bestående av Martin Helseth, Erik André Solbakken Oscar Helvig og Tufte selv sølv. En følelse god som gull etter at båten har slitt i sesongoppkjøringen.

– Jeg har alltid sagt at det er farlig å se på det som sitt siste løp, da er det lett å bomme. Så jeg velger det som å se på det som at jeg skal til Tokyo for å prestere sammen med båten min og laget, så tar vi det derfra.

Har du sett alle episodene i Hva Lurer du på om norsk sjømatnæring?

Fiskerne for sterke til å delta i konkurranser

Vi må ikke lengre tilbake enn til starten av forrige århundre for fiskerne var diskvalifisert for å ro i konkurranser av den grunn at de rett og slett var for sterke.

– Jeg er veldig opptatt av at det jeg står frem med er noe jeg kan klappe meg på brystet å si at jeg er stolt av, sier Tufte.

Lunsjen etter en dobbeltøkt på Olympiatoppen består av varmrøkt etterfulgt av flambert laks. For den doble OL-vinneren står sjømat på menyen tre til fire ganger i uka.

– Matchen med å sitte på vannet og kunne livnære seg av det som er under rumpa di faller veldig naturlig. Når det i tillegg er sunn og bra mat, så er det å bære sjømat på brystet noe jeg bærer med stolthet, sier Tufte. 

Paradoksalt nok, aldri så gode fiskerne var til å ro så ble de holdt utenfor i romiljøet. Vi må ikke lengre enn 100 år tilbake da fiskerne var i sin bannlyst for å delta i roregattaer. Fiskere og roere var to motpoler.

– I gamle dager var roing ansett for å være en gentlemans sport for fiffen, det var gjerne skjorte og tvers over – og det skulle være stilfullt. Fiskerne og håndverkere var bannlyst. De jobbet mer kroppen og var altfor spreke, så de fikk ikke lov til å delta, forteller Tufte.

Under OL-finalen i Antwerpen i 1920 slo Jack Kelly Henley-vinner Jack Beredsford med ett sekund. Kelly var håndverker, og fikk ikke delta i de tradisjonelle regattaene. Foto: Beckmann / Getty Images

Det mest ikoniske eksemplet fant sted i OL i Antwerpen i 1920. Jack Kelly, også kjent som far til Grace Kelly, var amerikansk mester, men fikk ikke lov til å delta i den prestisjetunge Henley-regattaen i Diamonds Cup utenfor London. Kelly jobbet som murer og var irsk immigrant, og derav ikke ansett som en gentleman. Derfor fikk han heller ikke tillatelse til å delta i den prestisjetunge regattaen.

I OL derimot fikk han startplass, der han vant et av de mest sagnomsuste løpene i historien. Med 7:35 foran 7:36 slo han Henley-vinneren Jack Berdsford, og sikret med OL-gull sin ultimate revansje.

Til den dag i dag er Kelly fremdeles den eneste amerikaneren som har vunnet OL-gull i single sculler.

Den tøffeste idretten

Det er lite som minner om glamour når Are og Kristoffer med åretak på åretak jobber seg gjennom 3 ganger 6km over et regntungt Årungen.

– Vi identifiserer oss med fiskerne. Før i tiden rodde de milevis, og de ga seg ikke selv om det var ruskete vær som det gjerne kan være langs kysten, sier Strandli

Som vestlendinger har Brun og Strandli fått sin dose røft vær. Like fullt, forholdene på Årungen innbyr ikke til annet enn hardt arbeid.

Under en regatta kan et åretak i kraftanstrengelse sammenliknes med 60-70 kg i frivending, gjentatt 240 ganger.

Etter i underkant av ett minutt har man nådd sitt maksimale oksygenopptak og brått bygges opp melkesyrenivået i ben og armer. De siste 1000m har man ikke mer å gå på, og det handler om å være mentalt sterk nok til å tåle å stå i den ekstreme smerten. 

Når man ror bruker man 90 prosent av all muskulatur man har. Man har ca. 40 sekunder med anaerob kapasitet i kroppen, hvilket gjør at når hele kroppen trenger luft på en gang blir man brått stiv og man går “rett i veggen”. Tufte har selv norsk rekord på 2000m på romaskin med tiden 5:44,0.

Brun forteller at når det står på går gjerne tankene til fiskerne langs kysten som ikke hadde annet valg enn å ro, uansett hvor kaldt, vondt og ubehagelig det måtte være.

– Jeg synes det er kult å tenke på de hardbarkede fiskerne som har levd langs kysten for å brødfø familier og som yrke i hundrevis av år. Den barskheten og hardheten de utstrålte. Jeg tror den kulturen faktisk går igjen i vårt landslag også, sier Brun.

Den siste dansen

For både Tufte, Strandli og Brun så blir OL i Tokyo etter alle solemerker trioens siste.

– Det har vært ekstremt tøft å kjøre videre nå, men jeg har så veldig trua på at vi har mulighet til å lykkes om alle sammen gjør jobben. Det er nå vi får se hvem som er tøffest i klassen som har stått gjennom det vanskelige året med å trene hjemme, trent alene og holdt kjøret, sier Tufte.

Pandemien har tvunget roerne til å bli enda mer innbitt og trene under forhold som kun yrkesfiskerne har vært vant med. Der man til vanlig har trent på sydlige breddegrader vinterstid, var det til slutt isen som stoppet roerne fra å trene på vannet i vinter.

– Sånn vi har hatt det i over ett år, så er den som vil det mest også er den som vil lykkes.

At karrieren skulle forlenges var ingen selvfølge. Tufte måtte selv ta til tårene da han for åpen mikrofon annonserte at karrieren forlenges et år til.

Vannet renner ut av båten, og to klissvåte roere bærer båten opp fra vannet. Foran sin siste test er duoen der de skal være. Gull i generalprøven lover godt.

På dager som dette er det ingen som vil ut å ro. Men jobben må gjøres for de norske OL-håpene.

– Det gir en god energi at det er nå eller aldri, og vi kan bruke det som en motivasjon. I stedet for å bli skremt, så kjennes det kanskje enda mer riktig i år enn i fjor.

De vet begge at de teller dagene ned til det store målet og den siste sjansen til å krone karrieren med OL-gull. Bronsen i Rio betegner de begge som “bitter sweet”. Og selv om de følte at de fikk ut det de var gode for, så er de fortsatt “keen” på gullet. 

– Det er den siste dansen, viktig å ta den siste dansen – at det ikke fader ut i ingenting. Nå får vi en avslutning.

Kristoffer ser bort på kameraten.

– Jeg er skrekkelig glad for at du gadd et år til.

Vil du vite mer?

 
Henrik Wiedswang Horjen
Henrik Wiedswang Horjen
Kommunikasjonssjef
Mobil: 982 65 219

Vil du lese mer?

Previous articles arrow. Next articles arrow.

Enighet i Næringskomiteen om kvotemeldingen – flere gjennomslag for fiskeindustrien. 

Kan sjømatnæringen forsyne Norge med mat dersom det blir krig?

Økt viktighet, økt oppmerksomhet

Haagensen gjenvalgt

Se direkte fra Tromsø

En mer ydmyk sjømatnæring

Nasjonal handlingsplan for sjøsikkerhet

One Ocean: De røde lysene truer Vestlandets posisjon

Foreslår Haagensen på gjenvalg

Ny NTP – blandet drops