Når Martin Helseth ikke forbereder seg til OL i dobbeltfireren med Olaf Tufte, rydder han søppel fra havbunnen.
– Akkurat som du ikke liker å se søppel når du er på fjellet, så liker ikke jeg å se søppel når jeg er under vann.
Havet har så lenge Martin Helseth kan huske vært hans lekegrind. Ytterst i havgapet, utenfor Ålesund, har Martin levd tett på elementene. Ett år etter opprinnelig plan står nå 25-åringen foran sitt første OL.
Ringen er på mange måter sluttet når Olaf Tufte, som 45-åring, er tilbake i dobbeltfireren, for første gang siden han som yngstemann deltok i sitt første OL i Atalanta i 1996. Da var Martin to år.
Med i dobbeltfireren til Tokyo har Tufte foran sitt syvende OL en landslagskamerat som er fridykker på si og som har satt sin lit i å gjøre sitt for miljøet i havet.
– Du kan si at havet er mitt element, sier Martin.
Helt siden han var liten gutt har Martin bedrevet fridykking. Da OL ble utsatt i mars i fjor brukte han heller våren og sommeren på å plukke søppel fra havbunnen.
– Det er bra for hodet å ha en friplass hvor konkurranser og trening kobles helt ut. Under vann er det bare deg og elementene.
Det som begynte som en undervannsjakt for å finne fisk til middag utviklet seg til en regel om at han skulle ta med minst like mye søppel som han tok med fisk opp fra havet.
Han ramser opp lastebil, badekar, PC, mengder av bildekk, hvitevarer og engangsplast som hva han har funnet under sine søppeldykk.
Har du sett alle episodene i serien: Hva lurer du på om norsk sjømatnæring?
I fjor samlet han opp nesten syv tonn marint avfall fra havbunnen.
– Alt som kan synke finner du på havbunnen. Det er ikke grenser for hva vi har funnet, og jeg vil påstå at man finner alt, sier Helseth.
Les også: Fiskerne for sterke til å delta i konkurranse
Ute av syne, ute av sinn
Da Olaf Tufte sammen med Kjetil Borch sikret bronse i Rio-OL fikk de for alvor kjenne på hvordan et skittent hav kunne vært med på å ødelegge OL-drømmen.
– Det var ekstremt dårlig vannkvalitet, faktisk så dårlig vannkvalitet at hvis vi fikk det på hendene så mistet vi grepet om årene, forteller Olaf Tufte.
OL i Rio huskes som en suksesshistorie med bronse til begge de norske dobbeltscullerne. Men allerede etter de første treningene og forsøkene svulmet underarmene til utøverne opp.
Årsak: Dårlig vannkvalitet kombinert med svært dårlig vannsirkulasjon inne i lagunen der konkurransene fant sted gjorde vannet så forurenset og fett at de norske roerne slet med å holde årene. Fra favelaen rant kloakk og søppel rett ut i vannet.
– Allerede etter første økt på vannet skjønte vi at det forurensede vannet kunne ødelegge hele mesterskapet vårt. Det ville være umulig å prestere uten å finne en løsning som ga oss bedre grep om årene i det forurensede vannet, forklarer Tufte.
I dagene etter de første treningene dreide alt seg om å omgå problemet det forurensede vannet førte med seg. Å få tilsendt nye årer eller å få påmontert ruere åretak ville ikke være mulig på så kort tid.
I medaljeløpene benyttet Kjetil Borch golfhansker, mens Are Strandli og Kristoffer Brun lagde skår i årene for å få bedre grep. Bruk av sandpapir var også forsøkt i jakten på den beste løsningen.
– Det var utrolig utfordrende, og en problemstilling vi ikke var forberedt på. Heldigvis fant vi ut av det i tide, men først og fremst var det trist å se hvor forurenset vannet var, sier Tufte.
Vil ha tiltak mot spøkelsesfiske
Uten at han var til stede selv har Martin hørt mye om de utfordrende forholdene i Rio. At vannkvaliteten utgjorde et problem for roerne, er bare enda et trist bilde på hvor stor skade forsøpling og forurensede hav utgjør for planeten vår og livet under vann.
Årlig har Martin rundt 100 dykk, men i 2020 noterte han mer enn 250 dykk. Dykkene gjøres uten oksygen og fungerer som restitusjonstrening til OL-oppkjøringen.
– Jeg dykker stort sett der jeg er. I Oslofjorden er sikten dårligere, så der blir det mest søppeldykking.
Martins initiativ for et rent hav har blitt lagt merke til av flere. I hjemkommunen Ålesund er det klynger av sjømatselskaper, og hos flere av disse bidrar han med sin førstehåndsinnsikt fra livet under vann til utforming av tiltak og bærekraftrapporter.
Han har også hatt flere dykk med Frederik Myhre i WWF der de sammen har samlet søppel.
– Det er viktig for meg å påpeke hvor alvorlig dette problemet er. Forsøplingen ødelegger havet. Vi kan ikke gjøre nok for å skape et bedre miljø under vann. Alle må ta ansvar, og det hviler et spesielt ansvar hos produsentene.
Martin Helseth
Spøkelsesfiske er et annet problem han har fått se på nært hold. Tapte fiskeredskaper som fortsetter å fange i «all evighet». På enkelte steder har han dratt opp til overflaten opp mot 150 tapte teiner.
– Man blir aldri vant til synet av å finne tapte fiskeredskaper fulle av halvdød fisk. At tau kan ryke, det kan skje, men vi må jobbe med å innføre teknologi som gjør at tapte redskaper går i oppløsning eller slutter å fiske, sier Martin og nevner blant annet bruk av råtnetråd.
Med dykkingen vil han gjøre en forskjell for miljøet. Og han har tro på signaleffekten det gir.
– Jeg håper at det jeg gjør kan være med på å utgjøre en forskjell. I utgangspunktet begynte det for meg som en hobby, men jeg håper det kan være med på å gi en signaleffekt. Hvis vi alle kan gjøre litt, da er mye gjort, sier Helseth.
Fiskebåtene samler søppel
Norge er i dag verdens nest største eksportør av sjømat. I ambisjonen om å bli verdens fremste sjømatnasjon må vi gå foran på alle områder. I 2016 var aktører i sjømatnæringen pådrivere for etableringen av “Fishing for Litter” der norske fiskebåter bringer søppel fanget under fisketokter til land.
Det er i dag etablert elleve mottaksstasjoner i norske havner slik at fiskefartøyene kan levere søppel fanget på havet. Siden oppstarten har det blitt fisket opp 734 tonn søppel fra havet, men allerede nå ser man behov for flere mottaksstasjoner.
Sjømatnæringen er aktivt engasjert i Hold Norge Rent sitt arbeid. I løpet av de siste to årene har det blitt foretatt 9720 lokale ryddeaksjoner i norsk natur. Foreningen anslår at 140.000 frivillige fjernet ca. 3375 tonn avfall.
– Å bekjempe forsøpling er et samfunnsansvar vi ikke kan rydde oss ut av. Skal vi ha rene hav er det helt nødvendig at næringene er villige til å forebygge ny forsøpling. Vi vet jo godt hva vi finner, men forstår ikke nødvendigvis hvorfor en gjenstand har havnet på avveie. Derfor må vi jobbe sammen! Heldigvis kan vi si at flere og flere ønsker å se nærmere på eget virke og bevisstgjøre sine ansatte, deriblant ildsjeler i fiskerinæringen, sier Kine Martinussen, Fagleder hav og marin forsøpling i Hold Norge Rent.
Sjømat Norge jobber sammen med medlemsbedriftene for å finne ut hvordan sjømatnæringen bidrar til forsøpling, og hvordan vi best kan hindre utslipp og sikre god håndtering av avfall og utrangert utstyr.
Vaksiner har erstattet antibiotika, og 99,9 prosent av all laks som produseres i Norge er aldri blitt eksponert for antibiotika. Bruken av legemidler til behandling mot lakselus er også redusert med 90 prosent i løpet av de siste fem årene.
– Vi er først og fremst opptatt av å iverksette tiltak som reduserer egne utslipp av plast og annet avfall, og som sikrer gode mottaksordninger og fortrinnsvis resirkulering av utrangert utstyr. Dernest av å bidra til opprydding. Vår opplevelse er at miljøansvaret er på alles agenda, sier Brit Blomsø, fagsjef miljø og helse i Sjømat Norge.
Heldigvis ser vi at forebyggende tiltak og søppelrydding hjelper.
Marthe Larsen Haarr har analysert søppelmengden i Lofoten de siste 11 årene. Marinbiologen konkluderer med at det hjelper å rydde. Strandrydderne finner mindre søppel nå enn tidligere, og nedgangen har vært markant for privat avfall som drikkeflasker og plastemballasje.
– Det er mindre søppel i omløp fordi det kastes mindre og ryddes mer. Folk er blitt flinkere til å ta med søppelet hjem, sier Haarr, som til daglig jobber med marin forsøpling i kunnskapsbedriften SALT.
Heder og ære – og litt til
Da landet stengte ned og Martin for en periode sverget til fridykking og fjerning av plast fra havet, fikk han også ideen til å sjekke om noen var villige til å betale for jobben han gjorde. Spleisen han opprettet ga motivasjon for å dykke etter søppel, samtidig som det ga ekstra bidrag til toppidrettssatsingen.
– Jeg blir ikke rik av det, men det hjelper for å få ting til å gå rundt. Iblant er fridykkingen nesten kjekkere enn å ro, men sånn det er nå, er det ikke mulig å bygge en karriere av å fridykke. Så da får jeg ro i stedet, humrer Helseth.
Den siste dansen
Det mektigste er havopplevelsene utenfor Ålesund der han ror oppå vannet og sikten er så god at han kan se hva som svømmer under.
– Det er vel ingen måte som er bedre for planeten å høste mat på enn å fange den selv.
Fisken han spiser skyter han med harpun. Han har som fanesak at man skal ta i bruk hele fisken. Det som måtte bli igjen av slo og innvoller lar han bli i havet.
– Det å fange sin egen fisk, må være den mest bærekraftige formen for fiske som finnes. Jeg bruker kun min egen energi for å fange den, det er ingen bifangst og heller ingen skadeskyting. I tillegg gir det noe ekstra å ta med selvskutt fisk til middagsbordet. Det gjør at jeg får et personlig forhold til maten, forteller fridykkeren.
I Tokyo står han foran sin OL-debut. Etter en trøblete oppkjøring er han lettet og glad for at dobbeltfireren omsider har fått det til å stemme.
– Det var gøy å få fart i båten, og veldig beroligende å kjenne at vi har gjort noe riktig. Vi har kavet litt en stund, og nå var det deilig at det løsnet, sier Martin.
Om ikke det er skittent vann, så er de forberedt på at det kan være andre ting som møter dem i Tokyo.
– Det vil garantert være andre ting som kan oppstå, blant annet vet vi at vinden kan være utfordrende. Men vi er forberedt på å møte det som kommer. Den som takler forholdene best, er som regel den som vinner, sier Tufte.
Det er godt å ha med en bestefar i båten som har vært ute på sjøen før.
– Min store lidenskap og drive nå er sammen med de skape en båt som i Tokyo er i posisjon til å kjempe om heder og ære – og litt til, sier Tufte.
Vil du vite mer?
