Til kamp om fiskeripolitikken

KRONIKK
Av Geir Ove Ystmark, administrerende direktør FHL

Hele sjømatnæringen opererer lokalt og konkurrerer globalt. Vår største matproduserende næring befinner seg ute i distriktene, den holdes ikke i live ved hjelp av subsidier, men må klare seg på det man klarer å tjene på handelen med andre land.

Javisst, havet ”koker” av torsk. Norge står i en særstilling med rike fiskebestander utenfor stuedøra. Men det er ikke slik at fiskeindustrien lykkes bare fordi det er mye fisk i havet. Industrien og alle som har sin arbeidsplass der lever av produktene man selger i land som Brasil, Portugal, Spania og Frankrike, og da må industrien være lønnsom. Er det én rammebetingelse politikerne ikke kan gjøre noe med, er det prisene på det globale markedet for sjømat. Men de kan legge til rette for at industrien kan drive mest mulig hensiktsmessig her hjemme.

Eksemplet Myre
Myre havn er en av Norges mest aktive fiskerihavner. Det syder av aktivitet, og det er etablert sterke fiskerimiljøer både på land og sjø. Ikke et eneste kilo fisk landes på Myre fordi det er politisk bestemt gjennom såkalte leveringsforpliktelser. Leveringsplikten som skaper oppslag i nordnorske aviser, gjelder kun noen utvalgte kystsamfunn, og kun en begrenset del av fiskeflåten. Den øvrige fiskeflåten kan lande hvor de vil, og de øvrige fiskeribedriftene må konkurrere om hvert kilo fisk som bringes til land.

Hvorfor lykkes Myre der mange andre kystsamfunn sliter? Kanskje er svaret nettopp at Myre ikke lenger er ”begunstiget” med leveringsplikt? For å sikre seg råstoff må bedriftene vinne konkurransen om landinger, for å skape marginer må de være dyktige i markedet.

Se til laksen
Havbruksnæringen er også blitt en suksess langs kysten. Da jeg startet min yrkeskarriere i norsk sjømatnæring, var villfisknæringen den klart viktigste sektoren. Havbruk var på veg opp og hadde et stort potensial, men var fortsatt lillebror. I dag står laks og ørret for formidable 40 milliarder kroner i eksportverdi. Alene det dobbelte av hva hele villfisknæringen leverer.

Lønnsomheten er så stor at det rundt næringen  er utviklet en tung og viktig leverandørindustri. Havbruk er sammen med maritime næringer og petroleumsnæringen utpekt som en av de tre globalt ledende næringene som har sin aktivitet i Norge, og som gir grunnlag for betydelige fremtidsmuligheter.

Frem til 1990 var havbruksnæringen regulert omtrent slik torskenæringen er regulert i dag. Krisen i laksenæringen mot slutten av 1980-tallet bidro til at særreguleringer ble avviklet, og opp av asken reiste deg seg en ny næring, en næring hvor myndighetene i mindre grad regulerte eierskap og forretninger. Det er viktig å forstå at avreguleringene har vært en forutsetning for den suksess laksenæringen har hatt.

Lønnsomt er framtidsrettet
Det er her svaret også ligger for villfisknæringen. Dyrking av konkurransekraft og lønnsomhet vil gi en mer robust næring. Man må ta utgangspunkt i behov og betalingsvilje i markedet, og ut fra det bygge en industristruktur som er rasjonell og hensiktsmessig. Laksenæringen har vist at det er mulig gjennom å levere de kvalitetsproduktene markedene vil ha, helst året rundt.

I et samarbeid mellom næring, leverandørindustri og myndigheter bør vi derfor lage løsninger for morgendagen. En lønnsom  og fremtidsrettet industri som skaper arbeidsplasser som ungdom vil ha. Det er her vi som næring og ordførerne langs kysten bør ha fokus. Hvordan kan vi sammen skape en næring som er lønnsom nok, hvordan kan vi skape samfunn som er attraktive, som gir bolyst og tilflytting.

Det er ikke slik at fiskeindustrien lykkes bare fordi det er mye fisk i havet. Industrien og alle som har sin arbeidsplass der lever av produktene man selger i land som Brasil, Portugal, Spania og Frankrike, og da må industrien være lønnsom.

Vil du vite mer?

Vil du lese mer?