Vi ønsker sterke kystkommuner

Av Geir Ove Ystmark, adm. direktør Sjømat Norge

Fiskeribladet støtter på lederplass Nettverk for Fjord og Kystkommuners (NFKK) krav om en særskatt på havbruksnæringen fordi kommunene får for lite tilbake. Dette er et bilde jeg ønsker å nyansere. Realiteten er at havbrukskommunene får formidable inntekter – på toppen av at bedriftene skaper viktig sysselsetting på steder der få andre satser.

Som tidligere distriktsordfører vet jeg at få ting betyr mer enn det å skape arbeidsplasser og bygge attraktive samfunn. Langt fra alle kommuner er så heldige at de har havbruk. Mens steder som Austevoll, Hitra, Rørvik, Lovund og Stokmarknes opplever vekst og at ungdom satser, rammes andre distriktskommuner av forgubbing og fraflytting.

Viktigst for havbrukskommunene er det at næringen fortsatt kan fornye seg og investere. Rundt havbruksbedriftene er det dessuten bygd opp nye bedrifter som leverer verdensledende produkter og tjenester. Selskapet Lerøy sysselsetter alene 120 årsverk i den kommunen som NFKKs leder Ole Haugen er ordfører for. Dette ene selskapet står for lokale innkjøp på over 120 millioner kroner årlig. Det plopper stadig opp nye bedrifter i øylandet utenfor kysten av Trøndelag. Slik skapes det arbeidsplasser og attraktive kystsamfunn.

Skatteinntekter og vederlag I diskusjonen om særbeskatning av havbruk er det likevel noen som ser seg tjent med å hevde at havbrukskommunene knapt får noe tilbake. Faktum er at næringen skaper arbeidsplasser og selvsagt betaler skatt på lik linje med andre næringer. I 2016 betalte havbruksbedriftene omlag 10 milliarder kroner i selskaps- og personskatt. I tillegg kommer formuesskatt, eiendomsskatt og en rekke avgifter.

Når vi i tillegg vet at Havbruksfondet gir kommunene store inntekter, framstår påstandene om at kommunene får småpenger som meningsløse. I 2018 betaler havbruksbedriftene flere milliarder for å få tillatelse til å øke produksjonen, penger som går inn i havbruksfondet. I følge fiskeriminister Per Sandberg forventes det inntekter til fondet på opptil 3 milliarder kroner. 70% av disse pengene skal fordeles til kommunene som er vertskap for havbruksnæringen. 20% går til staten og 10% til fylkene. Denne fordelingsmodellen ble vedtatt som resultat av et bredt forlik på Stortinget i forrige periode, og som nå blir testet ut for første gang. Det blir derfor useriøst å si at ordningen ikke har fungert, siden vekstmodellen i havbruksnæringen først gjennomføres med salg i 2018.

For å holde oss til Hitra som eksempel, så gir bare salget av tillatelser som så langt er gjennomført, 16 millioner kroner til kommunen. Når auksjonene er gjennomført, blir tallet sannsynligvis minst tredoblet. Kall det hva du vil, men 50 millioner kroner til Ole Haugens kommune med 5000 innbyggere er alt annet enn lommerusk. Fremover vil det bli gjennomført salg av økt konsesjonsvolum annethvert år, og det er ingen grunn til å tro at inntektene vil falle nevneverdig. Vi mener det ville vært klokt å fondere disse formidable pengesummene, og heller betale ut litt mindre beløp forutsigbart og jevnt.

I forrige Stortingsperiode var det ingen vekst i havbruksnæringen. Regjeringen frøs veksten i påvente av det nye trafikklysregimet, og dermed ble det ikke innbetalt penger av betydning til Havbruksfondet. Dette vet NFKK, SV og Fiskeribladet. Alle var samtidig klar over at det fra og med 2017 vil kjøres jevnlig “fargelegging” av kysten med trafikklysmodellen, med påfølgende salg av økt konsesjonsvolum. SV valgte likevel å kjøre benkeforslag etter benkeforslag for å få vedtatt en ny særskatt på havbruksnæringen. De ville ikke ta seg tid til å teste ut Havbruksfondet.

Det egentlige selvskuddet Når en del kommuner så ville kreve en særskatt i tillegg til milliardene som var på vei inn i kommunekassene, da vekket de finansdepartementet. Det er denne feilberegningen fra NFKK som kan kalles et selvskudd, og det var ulykksalig nok havbrukskommunene som avfyrte det. Poenget er at inntektene som ble omtalt som småpenger i realiteten var så store at det ikke bare gikk politikk i saken, men utfordret også statens behov for styring og fordeling av skatteinntektene.

Når det er sagt, så har næringen hele vegen vært positiv til at havbrukskommunene skal få sin del av pengene. Helt siden myndighetene innførte betaling for nye konsesjoner og salg av økt konsesjonsvolum i 2001, har Sjømat Norge presset på for å vri inntektene fra staten og over til kommunene. Det har vi lyktes med. Sammen med NFKK fikk vi gjennomslag for en bedre fordelingsmodell for havbrukskommunene.

I en situasjon hvor havbruksnæringen betaler millardbeløp for vekst, og hvor skattetåka henger over Storting og kommuner er det eneste rette å få på plass en Norsk Offentlig Utredning (NOU). Ikke for å trenere saken, men fordi det nå er kastet frem en rekke skatteforslag som aldri har vært utredet eller vurdert. Finansdepartementet ønsker en overskuddsbasert grunnrenteskatt, og fra Stortinget er det på rekke og rad blitt lansert tanker og benkeforslag om eksportavgift, produksjonsavgift og arealskatt.

Midt i all skatteiveren må vi ikke glemme at det viktigste er at vi skal ha en robust næring med evne til å investere og utvikle seg. Skjer ikke det, kommer det til å bli få innbyggere for Ole Haugen & Co å være ordfører for. Derfor må vi ikke gå i skyttergravene men heller gå i dialog slik at resultatet kan bli det beste for alle.

(Dette innlegget sto første gang på trykk i Fiskeribladet 7. juni 2018 som tilsvar til avisens lederartikkel).

Vil du lese mer?