Kronikken er signert Knut Haagensen i det ålesundsbaserte Jangaard-konsernet med virksomhet spredt ut over store deler av norskekysten. Selskapets hovedvirksomhet er produksjon og eksport av saltfisk og klippfisk. Kronikken kan leses i sin helhet her:
Torskekrisen er politisk, Helga!
I et innlegg i Fiskaren og Sunnmørsposten skriver fiskeriminister Helga Pedersen om alt regjeringen gjør for norsk fiskerinæring forbindelse med den såkalte torskekrisen en krise hun mener følger av den globale finanskrisen. Men har vi egentlig en torskekrise i Norge? Jeg mener nei.
De fleste land vi eksporterer til spiser mer fisk i dag enn i 2008. Vi har altså ingen generell markedskrise så vi må nok lete andre steder etter årsakene til problemene i torskesektoren.
I dag settes det eksportrekorder på fisk. Store mengder selges til Europa og Sør-Amerika. Vi ser at klippfisken av torsk inn til det kriserammede Portugal går i større kvanta enn i 2008. Salg av saltfisk har derimot stoppet opp, men hva er egentlig årsaken til dette?
Svaret er enkelt. Saltfisken som ligger på lager i Nord-Norge er kjøpt og betalt i henhold til den politisk vedtatte Råfiskloven. Denne loven innebærer at det er norske fiskere som gjennom salgslagene bestemmer prisen – ikke kundene ute i Europa som faktisk skal betale for fisken. Resultatet er selvsagt at de samme kundene lar være kjøpe fisken fordi de politisk fastsatte minsteprisene er for høye. Kontrasten til klippfisken er slående. Dagens klippfisk produseres primært av fryst råstoff fra større rederier. Klippfiskprodusentene kjøper denne fisken til en lavere pris enn den offisielle minsteprisen altså til en pris som er markedstilpasset. Salget går da også strykende. Selv om Råfiskloven gjelder også her er opplegget fullt lovlig – om man kjøper i annenhåndsmarkedet.
En fisker kan altså kjøpe fisken selv, ta et tap og selge den videre. Slik unngår man minsteprisen. Når prisen er markedsriktig, er den selvsagt enkel å selge i markedet. Derfor selger vi mye klippfisk, og nesten ingen saltfisk da sistnevnte er for høyt priset fra salgslagenes og fiskernes side.
Fiskerne som leverer til saltfisk har ofte små og mellomstore båter. De har i praksis færre muligheter enn de store til å overta fisken selv. Et annet alternativ er for øvrig å selge fisken til minstepris og gi en kreditnota til kjøper i etterkant for kvalitetsforringelse. Også dette passer i praksis best for store redere. Det er altså mange måter å omgå lovverket på for de store rederne mens de små som leverer til saltfiskanleggene har tilsvarende begrensede muligheter. Klippfiskprodusentene klarer derfor å selge fisken ute i Europa mens saltfisken forblir usolgt.
I denne merkelige situasjonen vil Helga Pedersen sette inn tiltak. Tiltakene er sikkert gode, men fjerner ikke roten til problemene nemlig den delen av Råfiskloven som gjør at fiskerne og salgslagene med hjelp av politikerne ensidig kan diktere minstepriser som ligger over hva markedet vil betale.
Råfiskloven regulerer handelen med fisk, og er på mange måter en god lov. Den sikrer blant annet at fiskerne får penger for fisken og har også andre gode formål som bør videreføres. Derimot bør den delen en del av loven som omhandler prisfastsettelse nå fjernes. Råfisklaget fastsatte i år ensidig minsteprisen på torsk og andre fiskeslag. Konsekvensene ble fatale. Minsteprisen ligger over markedspris og dermed er hele saltfisknæringen satt ut av spill. Og det skyldes ikke manglende etterspørsel. Islendingene selger fortsatt mye saltfisk mens vi blir utkonkurrert på pris.
Den paradoksale situasjonen vi har i dag er at fiskerne ikke får fiske fordi landanleggene er stengt. De er stengt fordi man ikke kan tjene penger med de prisene fiskerne med lovhjemlet støtte fra norske politikere krever. Vi kunne altså hatt fryd og gammen med fiskere på sjøen og stor aktivitet på fiskebrukene om ikke politikerne hadde tviholdt på en antikvarisk lov som er eldre enn de fleste som arbeider i bransjen.
De færreste politikere har forstått at det er prissettingen av fisken som er problemet og ikke finanskrisen. Nå må politikere i alle partier våkne opp og endre loven slik at vi kan fortsette å drive med fiskeri i dette landet. De kommende årene vil markedsprisene på hvitfisk uansett holde seg lave på grunn av økte kvoter i Norge, Island, Alaska, Grønnland og Canada. La ikke den norske saltfisknæringen gå dukken fordi noen ønsker å slå politisk mynt på beholde en lov som er gått ut på dato.
Fjern minsteprisene før det er for sent, Helga. Vi har ingen torskekrise. Vi har en politisk krise.
Knut Haagensen
Jangaard Export, Ålesund
Vil du lese mer?
Hvilke matvarer skal det være mulig å markedsføre til barn?
Hva mener vi om regelverk for akvakultur på land?
Hvordan skal havområdene forvaltes? Sjømat Norge har gitt sine innspill til Miljødirektoratet.