Av Geir Ove Ystmark, adm. direktør i Sjømat Norge
(Dette innlegget ble første gang publisert i Bergens Tidende 17. januar 2019)
Større skatteomlegginger er normalt et resultat av omfattende utredninger og heftig politisk debatt. Denne gangen er det annerledes. Skatt på naturressurser ser ut til å erstatte tradisjonell bedriftsbeskatning nærmest ubemerket. Resultatet blir at det distriktsbaserte næringslivet må betale skatter som konsulent- og IT-selskapene i Oslo slipper. Det truer skattesystemets legitimitet.
Global skattekonkurranse der multinasjonale selskaper flytter overskuddene til land med lav skatt, truer de tradisjonelle, nasjonale skattemodellene. Historiene om alle Starbucks-ene og Google-ene som knapt betaler selskapsskatt i noe land i Europa, er mange. Norge har svart på denne utfordringen med å sette ned den ordinære selskapsskatten fra 28 prosent i 2013 til 22 prosent i 2019. Sterke krefter jobber allerede for å sette satsen videre ned til 20 prosent.
Spørsmålet er nå hvordan de tapte inntektene skal dekkes inn. I det reviderte nasjonalbudsjettet i fjor vår foreslo Finansdepartementet å innføre en grunnrenteskatt på havbruksnæringen etter modell fra vannkraftbeskatningen. I høstens forslag til statsbudsjett kom trinn to i raketten. Her står det at regjeringen vil vurdere en ressursskatt på fiskeri i stortingsmeldingen om kvotesystemet, som skal legges frem våren 2019.
Bildet er tydelig: Redusert bedriftsbeskatning skal erstattes av økt skatt på naturressurser. Olje, gass og vannkraft har hatt en grunnrentebeskatning lenge. Særskatter på sjømat planlegges innført. Og det er mange potensielle skatteobjekter igjen. Vindkraft, solenergi, mineraler, skog og reiseliv, for å nevne noen.
Men er dette egentlig en ønsket og heldig utvikling? All historisk erfaring viser at robuste skattesystemer er tjent med grundige utredninger og omfattende politiske debatter. Dette ser det ut til at Finansdepartementet nå hopper bukk over. Stykkevis og delt prioriteres fremfor helhetlig og prinsipielt.
Mest alvorlig er likevel de distriktspolitiske, næringspolitiske og rettferdighetsmessige konsekvensene. Det naturressursbaserte næringslivet i Norge ligger langs kysten og i distriktene. Vil distriktene oppleve det som legitimt at det er deres næringsliv som skal finansiere fremtidens velferdsordninger, mens multinasjonale selskaper, IT-bedrifter og konsulenthus i Oslo og på det sentrale Østlandet har tilnærmet nullskatt? Hva vil dette gjøre med vårt nasjonale samhold og vilje til å delta i det spleiselaget som velferdsordningene faktisk er?
Jeg tror konsekvensene kan bli store. Jeg tror også Finansdepartementet tar feil når de argumenterer med at investeringer som er lønnsomme før særskatter, også er lønnsomme etter. Havbruk er i motsetning til hva regjeringen synes å tro, ikke en stedbundet virksomhet. Aktiviteten kan raskt flyttes til andre steder, eller på land eller langt til havs. Med en grunnrenteskatt kommer dette til å skje.
Det er viktig å løse utfordringene med hvordan vi kan skattlegge multinasjonale selskaper på en rimelig og rettferdig måte. Svaret er imidlertid ikke særskatter på det natur- og distriktsbaserte næringslivet. Det er her vi har våre komparative fortrinn som nasjon, og det er her vi har våre globalt ledende næringsklynger. Dette må ikke ødelegges.
Finansminister Siv Jensens (Frp) forsøk på å snikinnføre en ny natur- og distriktsskatt uten helhetlige og forskningsbaserte utredninger og bred politisk debatt, bør parkeres.
Havbruk er i motsetning til hva regjeringen synes å tro, ikke en stedbundet virksomhet
Vil du vite mer?
