Styreleders tale til generalforsamlingen

Stortingsrepresentanter, gjester og gode kolleger!
Da er vi igjen samlet for generalforsamling i FHL og det er en stor glede for meg å ønske dere velkommen hit til Tromsø.

Et særlig velkommen til dere som er studenter her på universitetet og som vi håper å få som gode arbeidskolleger i årene som kommer. Det er gledelig at sjømatfagene ved utdanningsinstitusjonene her i Tromsø er attraktive og har god rekruttering. La oss ta dem vel i mot – benytt gjerne disse dagene til å rekruttere nye krefter til bedriftene!

Innledningsvis vil jeg også benytte anledningen til å minne om at det i år er ti år siden vi samlet FHL i én organisasjon. Fra 1. januar 2002 ble Fiskerinæringens Landsforening, Norske Fiskeoppdretteres Forening, Fiskefôrprodusentenes Forening samt Sildemelfabrikkenes Landsforening gjort om til bransjeforeninger under FHL.

Målet var å skape et samlende, tydelig og et synlig talerør for sjømatnæringens interesser. Flere var skeptiske til endringene, men jeg tror i ettertid at svært få mener at dette var et feil grep. Ekstern profilering av interne konflikter er i stor grad erstattet av felles utadrettet opptreden.

Det er mange gjennom årene som har vist en stor innsats både i næringens organisasjoner og i utviklingen av svært viktige virksomheter langs kysten. Noen faller også fra, og også siden siste generalforsamling har dessverre noen av kystens markante bautaer gått bort. Jeg kan vanskelig nevne alle ved navn, men to personer som begge har satt tydelige spor etter seg er Steinar Olaisen fra Lovund og Andreas Blom fra Øygarden. Steinar Olaisen gikk bort sist sommer, mens Andreas Blom døde for knappe to uker siden. Andreas Blom var én av de første formennene i Norske Fiskeoppdretteres Forening. Vi lyser fred over minnet til Steinar Olaisen og Andreas Blom samt øvrige kolleger i næringen som er gått bort siden sist.

Da Ole-Eirik Lerøy, FHLs forrige styreleder, åpnet fjorårets generalforsamling slo han fast følgende: ”Til tross for uroen som er i mange land, opplever norsk sjømatnæring svært gode tider. Enkelte sektorer har sine utfordringer, men det generelle bildet er at sjømatnæringen er robust og godt rigget for fremtiden. Verdens befolkning vokser i stort omfang og konsumet av sjømat øker. Mange års målrettet markeds- og profileringsarbeid, kombinert med en vellykket forvaltning, gjør at Norge nå står i en unik posisjon som sjømatnasjon.”

Jeg tror knapt noen vil være uenig om jeg påstår at samme kortfattede oppsummering av status for sjømatnæringen også er gjeldende ett år senere. Riktignok gikk eksportverdien i 2011 noe tilbake, blant annet på grunn av prisfall andre halvår på laks – og en trend med stadige eksportrekorder gjennom syv år ble dermed brutt. Men selv om store deler av verdensøkonomien fortsatt er preget av finanskrise og uro – ikke minst i vårt hovedmarked EU – var etterspørselen etter norsk sjømat sterk også i 2011.

Sett i lys av det noe overraskende og kraftige prisfallet for laks i fjor er det hyggelig å registrere at prisnivået i skrivende stund ser ut til å ha passert bunnen. Både innen skjelldyrking og innenfor nye marine arter er man imidlertid fortsatt et stykke unna en storskala kommersialisering, men det er en positiv utvikling for de selskaper som står igjen etter restruktureringen i bransjen.

Prisfallet på laks resulterte i at eksportverdien for første gang på syv år gikk noe tilbake. Tilbakegangen på 1,7 % for næringen som helhet dekket over det faktum at eksportverdien fra villfisksektoren på 22 milliarder aldri i historien har vært høyere. Samtlige villfisksektorer hadde verdivekst!

Torskesektoren har vært preget av økte kvoter  og uro i hovedmarkedene. På tross av det, ble 2011 et rekordår for fiskerne, men for industrien ble det et år med stramme marginer. Norsk torsk står sterkt i markedene, men den økonomiske uroen har medført økt usikkerhet knyttet til oppgjørene mellom eksportører og importører. Langtidseffektene av økt arbeidsledighet og redusert kjøpekraft i markedene  er en betydelig risikofaktor for industrien.

Makrellen har de siste årene fått økt betydning både for flåte og industri. Kvotene er økt, og eksportverdien ble i fjor på 3,5 milliarder kroner. Kvotene for sild er kraftig redusert de siste årene. Vi har sett en halvering sammenlignet med 2009. Etterspørselen etter sild er imidlertid god, og vi har derfor hatt en prisøkning på opp mot 50% det siste året.

Rekeindustrien har vært gjennom en sterk strukturering og er i dag konsentrert her i Troms. Med unntak av miljøet i Troms er rekeindustrien blitt lagt ned og det er i dag få fartøy som driver spesialisert fiske etter reker. Resultatet er at vi i dag beskatter rekene langt  mindre reker enn det havforskerne anbefaler, og store matressurser blir dermed ikke høstet. FHL har sammen med Fiskebåtredernes Forbund arbeidet for å sikre rask åpning av rekefiskefelt som stenges. For rekenæringen vil raskere åpning av felter føre til bedre tilgang til råvarer. Samtidig må åpning sikre yngel og bærekraft. For sjømatnæringen er dette viktig, og det skal sies at vi opplever at fiskeri- og kystministeren aktivt har bidratt til å søke løsninger som kan gjøre situasjonen lettere for aktører på både sjø og land.

Det globale markedet for fiskemel og fiskeolje er godt. Norsk produksjon går i hovedsak til fiskefôr, med stabile, svakt oppadgående priser. Bruk av fiskeoljer til humant konsum er økende. I FHL har vi en rekke medlemsbedrifter som har spesialisert seg på å bruke fiskeolje rikt på omega-3 til produksjon av helsekosttilskudd.  

Det er sjeldent å oppleve kjedelige dager i sjømatnæringen. Utfordringene står tidvis i kø – og det er dette som gjør at vi har en innovativ næring. Fisken i sjøen skal opp og ut i markedet – og er det problemer i et marked, må fisken finne veien til et annet.

Markedsadgang er avgjørende for eksporten. 2011 har i så måte ikke vært helt uten utfordringer. Eksporten av pelagisk fisk til Ukraina har vært rammet av toll- og veterinære hindringer, mens deler av laks- og ørretnæringen har slitt med adgangen til særlig Kina og Russland. Den enkeltsak som har krevd mest ressurser på markedssiden, er arbeidet med å fjerne straffetiltakene mot hel fersk laks i USA. Jeg skal komme nærmere tilbake til ”USA-saken” litt senere.

En annet forhold knyttet til markedsadgang har vært danske myndigheters innføring av gebyrer på fangst- og landingssertifikater. Dette rammet særlig torskefisksektoren gjennom en sterk øking i gebyrbelastningen. For FHL har dette vært en prioritert sak. Med de nye fangst- og landingssertifikatene har vi kommet et langt skritt i arbeidet med å redusere gebyrene. I den sammenheng vil vi gi en ekstra honnør til norske myndigheter for det omfattende arbeid som er lagt ned i denne saken.

I 2011 har det vært fokus på arbeidet med modernisering av råfiskloven. FHL ønsker mer grunnleggende endringer enn hva vi har lyktes med å få på sakskartet. Selve problemet med råfiskloven er den maktskjevhet som ligger i at fiskerne eier salgslagene, og at de er gitt enerett til å fastsette minstepriser, omsetningsbetingelser og reguleringer. Regjeringen igangsatte en gjennomgang av råfiskloven, og at vi håper regjeringen vil lytte til våre innspill.

Næringen trenger gode og forutsigbare markedsplasser. Vi trenger ordninger som sikrer fiskerne oppgjør, og som gir oss en god ressursdokumentasjon. Inntil vi har på plass en førstehåndsomsetning basert på likeverd mellom partene, er det FHLs oppfatning at vi må ha en nøytral tredjepart som kan avgjøre tvister knyttet til minstepriser og salgsbetingelser.

Et sentralt tema i diskusjonen mellom industrien og salgslagene har vært utbudsområdene i pelagisk sektor. Utbudsområder er det geografiske området hvor fangstene legges ut for salg. Dette temaet er det som har skapt høyest temperatur i sektoren og også internt i FHL i året vi har lagt bak oss. Det skal ikke legges skjul på at det i FHL er ulike oppfatninger om hvor store utbudsområdene bør være. I FHL har vi ønsket en prinsippiell diskusjon om dette temaet. Jeg håper at vi skal klare å føre konstruktive samtaler om tematikken, slik at vi finner fram til en løsning som samlet sett er akseptabel for alle parter.

Ressurssituasjonen i havet er svært god. Torskekvotene har vært historisk høye. Kvotene for NVG-sild har falt noe tilbake, og det har derfor vært viktig at kvotene for nordsjøsild ikke ble satt for lavt, slik vi opplevde i fjor. Dette er nå endret slik at det er biologien som i større grad styrer fastsettelsen. I FHL er vi glad for at vi i samarbeid med Fiskebåt/Norges Fiskarlag og Sjømannsforbundet fikk på plass en ny bestandsvurdering for nordsjøsild gjennom ICES. Dette resulterte i at totalkvoten ble økt fra 230.000 tonn til 405.000 tonn.

Den største utfordringen i 2011 har vært makrellkonflikten mellom Norge og EU på den ene siden, og Island og Færøyene på den andre siden. De urimelige kvotekravene fra Island og Færøyene gjorde det umulig å komme fram til omforente kvoteavtaler for den viktige makrellbestanden. Island og Færøyene har tatt seg til rette ved å tildele seg uakseptabelt høye kvoter i forhold til sine historiske rettigheter. Ved å sette i gang et omfattende fiske på selvtildelte kvoter, har de skapt en situasjon som i verste fall kan føre til at makrellbestanden blir overbeskattet og kollapser.

Strategien har åpenbart vært at Norge og EU skulle presses til å gi etter for kravene, uavhengig av det grunnleggende prinsippet om historiske rettigheter. Det er derfor behov for å ha to tanker i hodet samtidig: Et bevisst arbeid for å få på plass en endelig løsning, samtidig som vi ikke belønner forhandlingsmetodene til disse to landene.

Situasjonen krever et godt politisk håndverk fra norsk side. Men saken er også en alvorlig påminnelse om at vi mangler konfliktløsningsmekanismer i internasjonal fiskeriforvaltning.  Etter min vurdering har Norge et ansvar for å få på plass robuste ordninger for å håndtere slike situasjoner for framtida. Nedfisking av bestander for å sikre nasjonale kvoterettigheter må tilhøre historien. Vi trenger et Fiskerienes FN for å håndtere framtidas ressurskonflikter.  

Som alle vet så har vi en historisk god torskebestand og høye kvoter. Samtidig må vi igjen konstatere at vi ikke lykkes med å strekke sesongen ut over den perioden hvor fisken er best tilgjengelig. Fokuset på torskefisket har også ført til at andre ressurser som sei og hyse ikke utnyttes fullt ut.

FHL har lenge arbeidet for å få på plass reguleringer som kan redusere fangst-toppene og bidra til jevnere landinger av fisk. Fiskeri- og kystministeren har nå tatt grep gjennom innføring av større bifangstkvoter og redusert overregulering. Det har ikke vært hverdagskost at fiskeristatsråder har lyttet til industrien i reguleringsspørsmål. Statsråden fortjener ros for de grepene som er gjort. Samtidig vil jeg understreke betydningen av å fortsette arbeidet med å tilrettelegge for jevnere råstofftilførsel, og ikke minst tiltak som kan sørge for at også ferskfiskprodukter kan være i markedet hele året. Her har vi en formidabel oppgave, men det er bare å se til havbrukssektoren for å finne inspirasjon for å markedstilpasse reguleringsoppleggene i villfisknæringa.  

Omdømmearbeidet er viktig for næringen. Det er kun én vei å gå for å bedre omdømmet, og det er ved å sette inn tiltak som innebærer reelle forbedringer for miljøet, bedriftene og næringsvirksomheten generelt. Samtidig har vi både en rett og en plikt til å fortelle omverdenen om næringen – og få frem alt det positive som skjer og hvilken betydning næringen har både i det enkelte lokalsamfunn og som leverandør av sjømat til millioner av mennesker hver dag.

Laksesektoren har siden desember 2011 gjennomført en informasjonskampanje på tv og internett som skal pågå ut påske. Jeg tror nok alle her i salen har fått med seg kampanjen ”Laks er viktig”, en kampanje som er finansiert av noen av selskapene i næringen og koordinert av FHL. Jeg har registrert at noen påstår at vi forsøker å reklamere oss bort fra utfordringene. Det er å snu saken på hodet. Den virkelig store innsatsen og ressursbruken i næringen er et intenst og målrettet arbeid for å bli stadig bedre, og helst eliminere årsakene til problemene. Det skal vi klare. Vi får ikke nye venner bare ved å snakke om lus og rømming. Vi må også fortelle om hvor viktig matprodusentene er for mange samfunn, mennesker og virksomheter langs hele kysten.

I løpet av året vil det i tillegg komme en oppfølger til TV2’s dokumentar om de norske "laksesamuraiene" som dro til Japan og etablerte norsk laks som én av de viktigste ingrediensene i sushi. Denne gangen handler det ikke om laks, men om en sterk story fra villfisknæringen. Mange har latt seg  begeistre av omdømmetiltakene i havbruk. Nå har Sjømatrådet, Råfisklaget og SUROFI laga spleiselag for å fortelle historier fra villfisknæringen.  Jeg sier bare ”vent i spenning”, dette skal bli lagt merke til!

Også for den øvrige sjømatnæringen er omdømmearbeidet et viktig arbeid. FHL har eksempelvis jobbet mye med å få frem at det er klokt å anvende nettopp fisk til å produsere fisk. Vi formidler på alle arenaer budskapet om at vi evner å nyttiggjøre hele fisken til mat. Fisk som har for dårlig kvalitet for humant konsum blir anvendt til fiskemel og fiskeolje, i tillegg til at avskjær i stadig større grad blir nyttiggjort. Slik gjør vi et tidligere avfallsproblem om til effektiv matproduksjon.

Stadig flere snakker også om sjømatnæringen som en viktig matprodusent – og at dette ikke bare er en mulighet for Norge, men også en forpliktelse. Norge har alle muligheter til å bli ”Europas sjømatkammer”. Vi kommer nærmere inn på dette i forbindelse med temadelen av generalforsamlingen.

Fiskeri- og havbruksnæringens rammebetingelser påvirkes i økende grad av hvordan både næringen selv og omverdenen håndterer miljøutfordringene. FHL arbeider for at næringen skal drive miljømessig bærekraftig og ha en troverdig miljøpolitikk for egen virksomhet. Det blir derfor stadig viktigere i årene fremover å ha god dokumentasjon på de tiltak og forbedringer som blir iverksatt. FHL mener at spørsmålet om hvor stor miljøpåvirkning samfunnet kan akseptere fra matproduksjon, er en politisk avveining. Det er svært viktig at disse spørsmålene blir diskutert og avklart – og dette var da også et sentralt poeng i den nylig fremlagte evalueringen av havbruksforvaltningen utført av Riksrevisjonen. Vi trenger rett og slett noen klare indikatorer for bærekraft som vi skal styre og drive etter. Så blir det en politisk oppgave å veie forholdene mellom miljø, økonomi og sosiale forhold i vurderingen av bærekraft og akseptabel påvirkning.

De norske fiskeriene er i dag de mest miljøsertifiserte fiskeriene i verden. Innenfor konsumfiskeriene har næringen i stor grad valgt å sertifisere fiskeriene etter standarden til Marine Stewardship Council, MSC. FHL har vært sentral i arbeidet med sertifiseringen. I løpet av 2011 ble MSC-sertifiseringen av det kystnære fisket etter nordøstarktisk torsk og hyse sluttført.

Nylig ble også sertifisering av reker fra Barentshavet klar. Alt rekefiske nord for 62-graden er inkludert; ikke bare Barentshavet og Svalbardsonen, men også det kystnære rekefisket.  

Innenfor havbruksnæringen er det en rekke ulike sertifikater, men FHL har valgt å gå aktivt inn i arbeidet med utvikling av standard for bærekraftig oppdrett av laks gjennom Salmon Aquaculture Dialogue (SAD), initiert av WWF. Det planlegges å benytte standarden som grunnlag for en miljøsertifiseringsordning for lakseoppdrett, omtalt som Aquaculture Stewardship Council – ASC.

Her kan det også nevnes at alle de fem norske fiskemel- og oljeprodusentene i blir miljøsertifisert gjennom IFFO RS (The International Fishmeal and Fish Oil Organisation’s Global Standard for Responsible Supply) for artene lodde, kolmule, tobis og øyepål. Dette legger grunnlaget for havbruksnæringens videre satsing i ASC .

I april 2011 offentliggjorde FHL "Miljøløftet" med ekstra forpliktende tiltak for å styrke arbeidet mot rømming og lakselus. De 12 hovedtiltakene representerte et taktskifte i næringens innsats og ble presentert for fiskeri- og kystministeren i forkant av FHLs generalforsamling i fjor. Flere av tiltakene går klart lenger enn de formelle kravene myndighetene stiller til næringen.

Blant strakstiltakene var opprettelsen av Havbruksnæringens miljøfond. Miljøfondet er på 30 millioner kroner og  skal bidra til finansiering av arbeidet med å ta ut rømt fisk fra vassdrag inntil et merke- og sporingssystem er på plass. Det er allerede bevilget midler til utfiskingstiltak i 37 vassdrag langs kysten.

Et annet viktig tiltak vi varslet i fjor, var å finne en effektiv metode for å skille rømt laks og villaks i elv – samt å idenitifisere rømt fisk tilbake til den ansvarlige bedriften. Vi er i ferd med å sluttføre utredninger om ulike metoder for å ivareta dette. Vi håper på å konkludere før sommeren. Vi har til hensikt å komme frem til en løsning som vil innebære et betydelig fremskritt ift dagens situasjon.

Lus og rømming er fortsatt to store utfordringer for laksenæringen. Når det gjelder lus, fortsetter vårt nasjonale prosjekt, som omfatter alle bedrifter. Godt samarbeid internt i næringen, og sammen med myndigheter, forvaltning og forskningsmiljøer er avgjørende for å finne gode og robuste løsninger. I den forbindelse er arbeidet med innspill til luseforskriftene viktig, men også vært omfattende. Dialogen med myndighetene knyttet til nye forskrifter er viktig for å bidra til at alle hensyn knyttet til sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft blir ivaretatt optimalt.

Når det gjelder rømmingstallene for laks, er de kraftig redusert over de siste årene, og det er derfor sterkt beklagelig at det er en økning i 2010 og 2011 sammenlignet med 2009. Næringen har en klar nullvisjon når det gjelder rømming av oppdrettsfisk og arbeider derfor systematisk for å få bedre rutiner og kompetanseheving i den enkelte bedrift. FHL viderefører arbeidet på området gjennom vårt eget rømmingsutvalg.

Én av de sakene som vi har viet særlig mye tid og oppmerksomhet på i 2011 er rapporten fra ”Ekspertutvalget for effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen”; det såkalte "Gullestadutvalget". Utvalget ble satt ned av Fiskeri- og kystdepartementet i september 2009. I februar 2011 la utvalgsleder Peter Gullestad frem rapporten

Forslagene fra ekspertutvalget var tildels vidtgående og det ble tidlig besluttet at FHL skulle ha en bred prosess som skulle involvere tillitsvalgte og medlemsbedrifter direkte. Vi har hatt en grundig organisatorisk behandling i FHL – og alle medlemmer har hatt mulighet til å la sin stemme høre.

I ekspertutvalgets rapport ble det påpekt flere konkrete utfordringer, som også FHL anser som reelle og viktige. Utvalget presenterte 25 forslag til tiltak særlig knyttet til sikring av fiskehelse og kontroll med miljøpåvirkninger. FHL støttet de fleste av tiltakene, men mener at hovedmålsettingene som rapporten angir kan nås like godt eller bedre på andre måter; særlig når man tar hensyn til at målsetningen er å øke sjømatproduksjonen for å gjøre ”Norge til verdens fremste sjømatnasjon". I denne sammenheng fant FHL grunn til å understreke at sjømatproduksjonen må ivareta ulike kryssende hensyn, og at tiltakene må stå i forhold til hva man ønsker å oppnå vurdert opp mot eventuelle ulemper av tiltakene.

Konsekvensen av utvalgets forslag er etter vår mening ikke tilstrekkelig vurdert. Ei heller har man utredet eller problematisert demografiske, samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser av forslaget, noe FHL anser som grunnleggende mangler ved rapporten. Vi mener også  at utvalget ikke ga noen svar på om de mange forslagene faktisk vil bidra til økt arealtilgang for havbruket eller om en gjennomføring av forslagene vil bidra til å bevare eller øke norsk havbruks konkurransekraft. FHLs oppfatning er at forslagene i sum heller tenderer mot en reduksjon i sjømatproduksjonen i mange år fremover, enn økning. I morgen arrangerer Fiskeri- og kystministeren åpent høringsmøte om denne saken så jeg vil bare henstille til dere alle om å møte opp og la deres synspunkter komme fram.

I bedriftenes og FHLs hverdag dukker det stadig opp store og små uforutsette saker som må håndteres løpende – og som vi kommer mer eller mindre godt ut av. Spennet er stort mellom saker som Hardangerfjordforskrift, skjellgebyrer, omregningsfaktorer osv osv. Tida her og nå tillater ikke å gå inn på alle enkeltsakene, her vil jeg vise til styrets årsmelding som er sendt ut.

 Arbeidet med å bedre markedsadgangen har imidlertid vært et av hovedinnsatsområdene for FHL i alle år. I mer enn tyve år har norsk hel fersk laks til USA vært underlagt en dumping- og subsidieavgift på omlag 26%. Over tid har dette medført at norsk eksport av hel fersk laks til USA har blitt nesten fraværende. Opp gjennom årene er det gjort flere forsøk på å få fjernet avgiften. Et nytt forsøk ble iverksatt i 2011, i tett samarbeid mellom myndighetene og norsk næring. Og på tampen av januar i år kom den endelige konklusjonen fra US International Trade Commission: Tiltakene oppheves.

Våre argumenter – som i særlig grad har vært at dette er en sak som er viktig prinsipielt for Norge – ble lyttet til. Mange har gjort en stor innsats i forbindelse med arbeidet. De som særlig fortjener en oppmerksomhet i dag, er de selskapene som brukte hundretalls av timeverk i 2011 på å forsyne amerikanske myndigheter med tallmateriale – og i særdeleshet de representantene fra næringen som la annen jobb tilside og stilte på høring hos International Trade Commission i november ifjor: Sverre Søraa fra Coast Seafood, Morten Vike fra Grieg Seafood og Ken Taylor fra Marine Harvest ga uvurderlige bidrag gjennom høringen for at tiltakene ble fjernet. En stor takk skal de ha for dette.

De mangeårige antidumpingtiltakene mot norsk laks i EU ble opphevet i 2008. Selv om tiltakene ble opphevet, valgte FHL sammen med Salmar og Lerøy å videreføre en stevning mot EUs Ministerråd som ble tatt ut for EU-domstolen i april 2006.

Rettsmøte i saken fant sted i juli 2011 i EUs domstol i Luxembourg, seks år etter at FHL og selskapene rettet søksmål mot mot EUs Ministerråd som hadde innført en omtvistet forordning mot norske lakseselskaper i januar 2006. EU-Kommisjonen, som hadde forberedt og anbefalt tiltakene mot norsk oppdrettslaks, hadde meldt seg som part i saken. Fra norsk side var det nedlagt påstand om at forordningen av 2006 skulle kjennes ugyldig.

En vinnende dom ville ha en viss prinsipiell betydning, den ville også være en kraftig markering fra oppdrettsnæringens side. Ikke minst vil en vinnende dom kunne danne grunnlag for norske bedrifters krav om tilbakebetaling av innbetalte avgifter. For knapt én uke siden, 21. mars, falt dommen – og ga en klar seier til FHL og de norske lakseselskapene. Forhåpentligvis markerte dommen også den absolutt endelige slutten på mer enn tyve års disputt mot EUs byråkrater.

Når vi skal se hvilke arbeidsoppgaver som venter for FHL i tiden som kommer, er det både konkrete og mer generelle utfordringer vi ser. For havbrukssektoren er det åpenbart at behovet for produksjonsarealer er økende, og det skal jeg straks si mer om. For fiskeindustrien vil styrking av lønnsomheten være kritisk for videre utvikling. Det handler ikke bare om lovverket, men også å bremse lekkasjen av råstoff til lavkostlandene og på den måten sikre arbeidsplasser og verdiskaping her hjemme. Og for alle sektorer har vi utfordringene knyttet til markedsadgangen til viktige markeder som Kina og Russland.  

Som sagt: Å sikre arealtilgangen for havbruksnæringen vil være en hovedoppgave framover. Økt brakklegging, etablering av soner og ikke minst innføring av makstall for antall fisk per merd skaper behov for nye lokaliteter. Det er langtfra slik at alt tilgjengelig areal norskekysten er utnyttet – og havbruksnæringens samlede bruk utgjør idag ikke mer enn Andøya i utstrekning.  Vi erfarer dessverre nå at det i forvaltning og blant politikere langs kysten er en økt motvilje til å legge tilrette for havbruksaktiviteter – noe som sett i forhold til en nasjonal målsetning om økt sjømatproduksjon tidvis er et stort paradoks. FHL vil ha økt oppmerksomhet om saken i den kommende tiden og søke dialog med aktuelle parter.

Eksporten av norsk sjømat til Kina har i 2011 møtt vesentlige hindre. Næringen rammes av de samme sterke restriksjoner som øvrig norsk næringsliv i handelssamkvemet med Kina. I tid faller restriksjonene sammen med tildelingen av Nobels Fredspris til kineseren Liu Xiaobo. Det er særlig norsk lakseeksport som er rammet av tilstrammingene.

Kina er et marked med et svært stort potensial for norsk sjømat. Saken har skapt mye engasjement hos norske myndigheter, og både Mattilsynet, NIFES, FKD, Nærings- og handelsdepartementet samt Utenriksdepartementet er tungt inne i saken. Den oppståtte situasjonen er frustrerende både for kinesiske kunder og norsk næring. FHL håper i det lengste at norske myndigheter skal lykkes med å få en dialog med Kina som bedrer klimaet mellom våre to land.

Det russiske markedet er nært og stadig voksende. Økt russisk kjøpekraft gjør at sjømatprodukter fra Norge aldri har vært mer etterspurt – enten vi snakker om pelagisk fisk, laks og ørret eller til og med levende kongekrabbe. I takt med økt velstandsutvikling er det all grunn til å tro at det russiske markedet vil bli enda viktigere de kommende årene. I denne sammenheng er det svært positivt at Russland er tilbudt medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Om Russland velger å takke ja til et slikt medlemskap, vil det kunne gi en vesentlig tryggere adgang for norsk sjømat.

For det er ikke å stikke under stol at det tidvis er utfordrende å handle med Russland – og da særlig for laks- og ørretnæringen. Utvidede veterinærkontroller, midlertid utestenging fra markedet og tildels stor medieoppmerksomhet har vært noe av bildet for handelen i de siste fem-seks årene. Men, selv om det for enkeltselskaper innimellom kan oppleves frustrerende, skal vi ikke underslå at i skrivende stund er 35 slakterier godkjent for eksport. Og det ble satt ny eksportrekord for laks til Russland i 2011; omlag 100.000 tonn – altså 10% av norsk lakseproduksjon – gikk til Russland. Det er et formidabelt tall for et marked som er utviklet iløpet av få år.

La meg så få lov til å avslutte der jeg innledet; 2011 ble i likhet med 2010 et godt sjømatår for næringen som helhet, og mye tyder på at også 2012 blir et godt år. Norges posisjon som sjømatnasjon er unik. Forvaltningen av villfiskartene er best i verden og potensialet for økt havbruksproduksjon er stort.

Utfordringene, og dem er det selvsagt mange av både for den tradisjonelle næringen og havbruket, er i mange sammenhenger av nasjonal karakter. Derfor er det opp til oss, myndighetene og forvaltningen å løse oppgavene på en slik måte at Norge fortsatt blir en foretrukket sjømatleverandør til nasjoner over hele verden – kort sagt at vi sikrer at Norge blir ”verdens fremste sjømatnasjon”. Dette skal vi komme nærmere på i temadelen av generalforsamlingen.

Før jeg avrunder vil jeg benytte anledningen til å takke de ansatte i FHL for en stå-på-vilje på vegne av medlemmene. Det er en stor innsats og utstrakt fleksibilitet til å gå inn i stadig nye oppgaver.

Jeg vil også få takke alle de omlag 70 tillitsvalgte som har et stort engasjement. Det er ufattelig mange månedsverk som legges ned i organisasjonsarbeidet fra selskapsrepresentanter på vegne av fellesskapet. Uten denne velvillige innsatsen ville FHL ikke hatt den nødvendige legitimitet, kompetanse og de ressurser som er nødvendig for å gjøre en god jobb på vegne av næringen. Så takk til dere alle – dere er uvurderlige!

Takk for oppmerksomheten!

 

(Framføring kan avvike fra manus)

Vil du lese mer?