Årskonferansen 2014

Styreleder Gunnar Domstein i FHL, fiskeriminister Elisabeth Aspaker og en rekke foredragsholdere innledet på FHLs årskonferanse i Trondheim 2. april. Hovedtema på konferansens første dag var klyngebygging i sjømatnæringen. Se intervju med fiskeriministeren nedenfor.

Presentasjoner fra begge konferansedager kan lastes ned fra venstre kolonne på denne siden.

—– IIIIIIIIIII —–

Hele velkomsttalen til styreleder Gunnar Domstein er gjengitt her:

Stortingsrepresentanter, statsråd, gjester, presse, og gode kolleger:

Vi skal nå i gang med temadelen av generalforsamlinga, FHLs årskonferanse.  Som styreleder i FHL vil også jeg ønske velkommen til konferanse. I år er det ekstra hyggelig å stå her! Aldri før har det vært samlet så mange deltakere på årskonferansen, og det velger jeg å legge et par tolkninger i: For det første at sjømatfolket liker å samle seg for å diskutere politikk og utviklinga i egen næring, for det andre at det er stadig flere andre rundt næringa som tenker det samme, – og for det tredje at stadig flere har hørt at festmiddagene til FHL er veldig bra!

Så la oss gå i gang.

Som de fleste av dere vet, har vi lagt bak oss nok et rekordår for eksport av sjømat fra Norge. Norge er en stormakt på sjømat og er nok mer kjent for sild, torsk og laks, nordlyset, fjorder og fjell, enn vi er for selv Statoil og oljen, for ikke å si dyr, sponset Jarlsbergost.

At vi som sjømatnasjon står sterkt er vel og bra, men det betyr ikke at næringa mangler utfordringer. Den ene dagen følger vi den hjemlige diskusjonen om fiskeripolitikk og ansvarlig forvaltning, den neste dagen er norsk fisk synonymt med storpolitikk med tøffe dragkamper om makrellkvoter, svikt i markedene og handelsproblemer med Russland og Kina.

Jeg har sagt det før: Det finnes knapt en industri i Norge som er så påvirkelig av hva som rører seg ute i verden enn nettopp fiskeri- og havbrukssektoren.

Det dette betyr, er at vi som en relativt liten nasjon, men stor sjømatnasjon, i det minste må gjøre alt vi kan for å sikre en robust og konkurransedyktig næring her hjemme. Jeg opplever at vi har myndighetene med oss, og vi har dessuten et globalt marked som i dag ikke har tilstrekkelig tilførsel av sjømat.

Årlige analyser gjennomført av SINTEF viser en sjømatnæring i vekst, en næring som blir stadig viktigere for verdiskapingen for Norge. Og det interessante er at ringvirkningene, altså leverandindustrien øker betydelig. De siste ti årene er den samlede verdiskapingen nesten doblet, og leverandørnæringene til sjømat har hatt en årlig vekst på 8,7 prosent, mens snittet for fastlands-Norge er 6,1%.

SINTEF slår fast at leverandør-næringene ikke bare vokser, men får også mer krevende oppgaver fra sjømatbedriftene, de blir ansett som egne ”næringer”, og har også egne markeder utenfor Norge.

Her ligger det store muligheter. Vår jobb er å utvikle lønnsomme, profesjonaliserte verdikjeder som gjør at vi kan dra nytte av de eventyrlige naturgitte fortrinnene Norge har – med enorme fiskerike havområder og en kyst som er som skapt for å drive havbruk i industriell målestokk.

Jeg sier lønnsomme verdikjeder helt bevisst. Det er helt avgjørende. Fordi lønnsomhet er attraktivt og tiltrekker seg flinke folk og kapital. Kompetanse og kapital er en forutsetning for innovasjon, nyskaping og utvikling. Utvikling skaper robusthet og evne til å realisere det store potensialet. Å lykkes som næring er ikke noe som kan vedtas ved votering. All historie har vist det.

I planleggingen av årets konferanse har vi derfor spurt oss selv hva som må til? Hvilke knapper er det vi som næring mener vi må trykke på, og hva må politikerne og myndighetene hjelpe oss med?

Vi ser til forskningen og til en rekke rapporter som er kommet de siste årene. Våre fremste tenkere som så å si har sett i krystallkula, bekrefter at potensialet for verdiskaping er stort. En helt sentral utredning med en helt sentral konklusjon står å lese i rapporten ”Et kunnskapsbasert Norge”. Der slås det fast at sjømat er én av tre framtidsrettede næringer som Norge er gode på og som ikke bare blir viktige, men forventes å bli bærende for velferdsstaten i tiårene som kommer.

Rapporten beskriver viktigheten av næringsklynger:

En næringsklynge er en samling av bedrifter som samhandler i alle deler av verdikjeden eller verdinettverket innen en næring, skriver professor Torger Reve: Sjømatnæringen på Vestlandet er et godt eksempel. Konsentrert langs enkelte deler av Vestlandskysten finnes fiskere, fiskebåtredere, oppdrettsanlegg, fiskeindustri, sjømatseksportører, fiskebåtverft, utstyrsindustri, fiskeproduksjon, smoltproduksjon, havforskning, marin ressursforvaltning, marinbiologisk forskning, og alle typer spesialiserte tjenester som sjømatnæringen etterspør.

Det er dette vi må bli flinkere til. Egersund i Rogaland, Austevoll i Hordaland, Måløy i Sogn og Fjordane, Herøy i Møre og Romsdal, Hitra og Frøya i Sør Trøndelag, Lovund og Myre i Nordland, Senja i Troms og Båtsfjord i Finnmark, ja hele norskekysten er en sjømatnæringsklynge. Samtidig som byer som Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø og Tromsø har viktige knutepunkts- og kunnskapsfunksjoner. Den norske sjømatsklyngen er internasjonal både i sine markedsområder og i sine investeringsprosjekter, fastslår Reve.

Norge har den fremste internasjonale kompetansen innen sjømat i nesten alle ledd av næringen, og det er også en konsentrasjon av kompetent eierskap som forstår forskjellen på gode og dårlige sjømatprosjekter. Marin forskning er også i front internasjonalt.

Det er altså rundt kystens næringer den mest konkurransedyktige, og internasjonalt ledende leverandørindustrien har utviklet seg. Det er i havet og langs kysten mye av den norske verdiskapingen skjer.  Det skaper diskusjoner om bruken av havarealet, men vi skal ikke glemme at de havbaserte næringene også har mye til felles. Det var ringnotrederiene som skapte grunnlaget for de sterke offshorerederiene i Norge, og nå henter vi kunnskap fra petroleumsnæringen når vi nå utvikler havbruksnæringen videre. Vi har overlappende kunnskapsbehov, vi har behov for mange felles teknologiløsninger, og vi har overlappende eiermiljøer.  Sist men ikke minst, vi har felles behov for en politikk som ivaretar kysten og kystsamfunnene.

Dette er spennende. Jeg er glad for at vi i salen her i dag har representanter både fra regjeringa, sentrale stortingspolitikere, næringa selv, og våre fremste kompetansemiljø. Både for å bidra fra talerstolen og for å delta i ordskiftet – som jeg håper blir spennende og kan hjelpe oss til å løfte blikket opp og fram rundt dette temaet.

 Jeg er av den oppfatning at næringen også må være i front for å finne de beste løsningene for å sikre en ansvarlig vekst og utvikling. Det er rett og slett en forutsetning for å kunne være ledende på sjømat og for å kunne utvikle oss videre og øke tilførselen og produksjonen.

Derfor tar vi i morgen diskusjonen om de biologiske rammene for vekst i havbruksnæringen, og vi tar diskusjonen om hvordan vi kan rigge næringen slik at vi får en forutsigbar vekst. Teknologiutvikling, kompetansemiljøer og leverandørindustrien er også her viktige, og vår næring har løst biologiske utfordringer fortløpende. Utvikling av luseskjørt, oppdrett av leppefisk, og mer robuste merder som gjør at vi kan ta i bruk nye arealer i tillegg til de kystnære, er noen svarene. Andre svar finner vi i det tette samarbeidet mellom havbruksnæringen, veterinærmiljøene og forskningsmiljøene. Med kunnskap har vi løst mange biologiske utfordringer, og vil løse også de som kommer.

Vekst og utvikling for sjømatnæringen er viktig, også fra et politisk ståsted. Politikk består i å prioritere, det vil si også velge bort. Vi har over 20 nasjonale laksefjorder der myndighetene har lagt ned forbud mot produksjon av laks. Resonnementet har vært at den type matproduksjon i fjordsystemet vil være til skade for villaksen. Nylig har sentrale myndigheter likevel sagt ja til å åpne for dumping av gruveavfall i en slik laksefjord. Budskapet er altså ja til avfall, nei til matproduksjon.

Nå er ikke den saken avgjort, men jeg føler sterkt behov for å nevne det fordi vi som næring er av den klare oppfatning at sjømatproduksjon må ha forrang foran annen aktivitet.

Det er ingen hemmelighet at vi har store forventninger til vår nye regjering. Det betyr at vi forventer en retning som innebærer offensive tiltak – tiltak som faktisk gjør en forskjell og som tar på alvor at sjømatnæringen i stadig større grad blir viktigere for utvikling av velferdsstaten.

Skal næringen klare det, må næringen også gjøres sterkere.

Jeg mener også politikerne burde ha som mål at Norge, med de naturgitte forholdene vi har for å vokse som sjømatnasjon, bør høste og produsere så mye sjømat som vi faktisk har kapasitet til å levere.

For å oppsummere: Nå har vi i lang tid snakket om ambisjonene vi har som sjømatnasjon. Vi er en stormakt på sjømat. Men de beste kan også bli bedre!

Næringa er framoverlent, jeg vet at fiskeriministeren også er det.

I dag har vi også med oss sentrale politikere fra opposisjonen som vi vet er svært opptatt av å løfte norsk sjømatsektor videre. Vi har med akademia, forskere, vi har med oss forvaltningen og næringsaktørene selv som til dels har erfaring med målrettet bygging av næringsklynger. Vi er i ferd med å se konturene av en strategisk viktig sektor som i langt sterkere grad legger premissene for norsk næringspolitikk. Ja, også utenriks- og handelspolitikk.

Med disse ordene vil jeg nok en gang si velkommen til FHLs årskoneranse. Takk for oppmerksomheten!

Vil du lese mer?