En internasjonal transportplan?

Av Are Kvistad,
informasjonssjef i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL)

Det er kort fortalt små rom for nyinvesteringer i forslaget til Nasjonal Transportplan (NTP) som ble lagt fram i midten av denne måneden. Hvis Statens Vegvesen, Jernbaneverket, Kystverket og Avinor får det som de vil, ligger det an til at de store pengene først og fremst skal brukes til vedlikehold.

Store og uløste investeringsoppgaver kan dermed ikke realiseres. Vi oppnår ikke den standarden på stamnettet som næringslivet ønsker. Det er beregnet et behov for 400 milliarder kroner i nyutbygging på dette feltet, men det blir ikke mulig innenfor den økonomiske rammen som nå legges til grunn.

NHO har regnet ut at med dette tempoet – inkludert maksimal utnyttelse av bompengepotensialet – vil det ta 60 år for å oppnå ønsket standard. Vedlikehold er bra og helt nødvendig, men å legge det meste av nye prosjekter på is, er en dårlig løsning for næringslivet.

Det er ikke minst uheldig for næringsaktørene i Nord-Norge, som står for brorparten av norsk sjømatproduksjon og som årlig sender tusenvis av vogntog med fisk ut på det globale markedet. Norges viktigste distriktsnæring er i den situasjon at fangst, mottak, oppdrett og produksjon skjer i store og små kystsamfunn, mens produktene på ett eller annet tidspunkt må transporteres videre – 95 prosent av fisken selges utenfor landets grenser. Det er slik Norge er blitt verdens nest største sjømateksportør, og det er denne næringen mange samfunn fortsatt skal leve av.

I så måte er det egentlig en ”Internasjonal Transportplan” næringen trenger, en planmessig oppgradering som både innebærer bedre vegforbindelser og tilrettelegging for mer gods over på bane både sørover til hovedmarkedene i Europa og østover mot de lovende markedene i Russland og Asia. Mer fryst vare kan dessuten gå på båt.

Som næringsorganisasjon arbeider FHL nå med en grundig høringsuttalelse til NTP, der vi særlig går gjennom utfordringene og behovene som sjømatnæringen har. For Nord-Norges del handler det om tunneler på E6, oppgraderinger, rassikring, vinteråpne strekninger og mer effektive båt- og baneløsninger.

Bedriftene i den subsidiefrie sjømatnæringen vil naturlig nok alltid velge den mest hensiktsmessige og billigste transportløsningen, og ofte blir det veg. Men alle vet at med økende grad av vegprising og strengere miljøkrav, må man også bygge ut andre transportruter. Her har staten et særlig ansvar for å legge til rette for effektive løsninger som sikrer omlastingsknutepunkter og ubrutt kjølelinje fram til markedet.

Skulle all fisken fra Norge sendes på veg, ville den fylle 110.000 vogntog gjennom et år. Bare fra øysamfunnet Lovund går det et par tusen biler med laks, først på ferje, så på veg til markedene. Stadig større mengder er fersk kjølt fisk som må føres fram fortest mulig. Det sier seg selv av bilene ikke kan stå i ro flere døgn fordi det er gått et snøras.

Nord-Norge har spredt bosetting, en lang kyst og mange små og mellomstore bedrifter. God infrastruktur, fremkommelighet og gode samferdselsløsninger styrker konkurransekraften for bedriftene i disse lokalsamfunnene. Paradokset er at Nord-Norge i realiteten har et vitalt næringsliv og derfor burde få forholdene lagt bedre til rette for å vokse. Som før eksporteres enorme volumer av sild, torsk og hyse ut av landsdelen, men i tillegg øker lakseproduksjonen betydelig. Eksportåret 2007 var det andre på rad der den samlede verdien av oppdrettsfisk var større enn verdien av villfanget fisk.

Selv en blind høne vil se at dette gjør noe med transportbehovet. Jeg har likevel en mistanke om at det ikke er alle tobeinte som ser det eller tenker over det. Ute av syne, ute av sinn: Fisken har vi jo alltid hatt her, tenker mange, som kanskje til og med synes det er mye mer moderne å snakke om petroleumsaktivitet, polarforskning og sikkerhetspolitikk i Nordområdene. I olje- og gassrusen er det fort gjort å glemme at kystnorge er bygd på høsting og dyrking av de levende marine ressursene i havet – og det kommer vi til å drive med lenge etter at oljen har tatt slutt.

Noen ganger undrer jeg på om kjennskapen og kunnskapen om norsk sjømat mye større utenfor våre grenser. For et par år siden spurte jeg en husmor på gata i Tokyo hva hun visste om landet Norge. ”Det er der laksen kommer fra”, smilte hun.

Nettopp. Men den går ikke til Japan på egne bein.

(Denne kommentarartikkelen er publisert på nettsidene til Landsdelsutvalget for Nord-Norge i januar 2008)

Vil du lese mer?