Bare akvakultur kan fylle gapet

– Det er viktig at denne veksten skjer på en bærekraftig måte, skriver administrerende direktør Geir Andreassen i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening i denne kronikken.

Ta for deg verdenskartet. Se på den lange norske kystlinjen og de enorme og rike havområdene utenfor, der folk i hundrevis av år har drevet fangst. Tenk på våre dype fjorder med kaldt, friskt vann, der oppdretterne bare på noen få tiår har bygd opp en verdensledende havbruksnæring som selger 95 prosent av volumene til 150 land. Se så på kartet om du finner noe tilsvarende andre steder i verden.

Akkurat. Norge ligger gudbenådet til – i et rikt og fredelig hjørne av verden. Vi har høy sjømatkompetanse og evne til å drive og dyrke havet på en bærekraftig måte. I lys av de økende miljøutfordringene og befolkningsveksten ser alle at vår gunstige særstilling handler om mer enn forretningsmuligheter for allerede rike nordmenn. Det innebærer også en forpliktelse.

Svaret er akvakultur
For verden trenger proteiner. Globalt er akvakultur den raskest voksende matproduserende sektoren. Siden 1970 har den årlige veksten vært på 8,8 prosent, mens landbruket har vokst bare 2,8 prosent. I dag kommer halvparten av all fisk som konsumeres av mennesker fra oppdrett.

Dette skrives ikke for å skjønnmale en vekstindustri, men for å sette den i perspektiv. I en fersk FAO-rapport slås det fast at økt satsing på oppdrettet sjømat ikke bare er til det beste for folkehelsen, men også øker matvaresikkerheten og levestandarden ved at næringen skaper arbeidsplasser og inntekter i fattige deler av verden.

Fiskeoppdrett er kontrollert og energieffektiv produksjon. Det sier seg selv – fisken bruker verken energi på å holde seg varm eller til å kjempe særlig mot tyngdekraften, slik storfe, sau og gris og nødvendigvis gjør. Tallene viser at det går med 1,04 kilo fôr for å lage ett kilo laks, mens kjøttproduksjon krever mer. Svin trenger 2,5 kg kraftfôr, og det går med mye mer enn 15 kilo fôr til en kilo god storfebiff selv om mye av dette vil være grovfôr.

Ressursgjerrig matproduksjon er også viktig av klima- og miljøhensyn. En oversikt fra Framtiden i Våre Hender viser at før fisken havner på middagsbordet, har den stått for langt mindre utslipp av klimagasser per kilo enn hva tilfellet er for rødt kjøtt fra landbruket.

Utfordringer kan løses
Samtidig må man ikke tro at det norske havbrukseventyret er helt problemfritt og uten utfordringer. Rømning av oppdrettsfisk er i dag den største miljøutfordringen, og de to siste årene har oppdretterne investert to milliarder kroner for å komme problemet til livs.

Resultatene har begynt å vise seg i form av en kraftig reduksjon i rømningstallene. En annen utfordring er lakselus, men også her ligger Norge langt fremme i arbeidet med systematisk bekjempelse av problemet.

Den relativt korte havbrukshistorien har nettopp vist at næringen kan løse store utfordringer, for eksempel innen fiskehelse. Norsk laksenæring som produserer rundt 700.000 tonn fisk i året, benytter knapt antibiotika lenger. Det brukes mer antibiotika på kjæledyr i Norge, og 50 ganger mer på mennesker.

Vi som jobber med å produsere fisk kan med andre ord se lyst på framtiden, og mange kystnasjoner vil være svært ivrig på å ta del i veksten innen akvakultur. Det skjer allerede, til dels takket være forskningssamarbeid med norske kompetansemiljøer. I Asia sysselsetter fiskeoppdrett alene tolv millioner mennesker.

Blant viktige bidrag som Norge kan gi, er erfaring fra forvaltning, regulering og lovgivning. Norge har trolig den mest gjennomregulerte fiskeri- og oppdrettsnæringen, og er i en WWF-finansiert rapport blitt kåret til å ha verdens beste forvaltning. Parallelt driver næringen et omfattende arbeid innen forskning og utvikling som andre nasjoner kan ha nytte av.

Vegkryss
Spørsmålet som er om norske politikere klarer å se disse perspektivene – og hvilken rolle Norge kan og bør spille. Skal den subsidiefrie norske havbruksnæringen fortsatt være en sterk aktør og premissgiver, må det legges til rette for vekst og konkurranseevne.

Mens andre næringer støttes opp med snille skatteregler, nettolønnsordninger og subsidiert strøm, møtes havbruksnæringen med varsel om økt skattlegging og strengere arealtilgang. Mens det gis milliardstøtte til landbruket fordi det bidrar til “viktige samfunnsmessige verdier”,ser man ut til å glemme den enorme verdiskapningen langs kysten. I sum genererer sjømatnæringen en produksjonsverdi på om lag 100 milliarder kroner i året, viser tall fra Sintef.

Vi står ved et vegkryss i oppdrettsnæringen her hjemme. Dersom ikke myndighetene kjenner sin besøkelsestid vil mangelen på vekstmuligheter gjøre at vi om et par år stanger i taket. Vi vil kort og godt ikke greie å møte etterspørselen på verdensmarkedet. En slik utvikling har verken verdens befolkning, lokalsamfunnene langs kysten, eller sjømatnæringen fortjent.

left::Grip muligheten
Oppdretteren på norskekysten lever med andre ord ikke i et vakuum, men er tvert i mot sterkt avhengig av både lokalsamfunnet og eksportmarkedet.

Ingen oppdrettere roper på subsidier, kun rammevilkår lokalt som gjør det mulig å konkurrere globalt.

Med de perspektiver som er nevnt i forhold til framtidig matvarebehov og bærekraft, er det å håpe at politikerne ser dette og på alvor åpner for de store mulighetene som dyrkingen av havet gir.

På tampen av 2007 eksporterte norske oppdrettere like mye laks på en måned som den samlede norske produksjonen av hvitt kjøtt hele forrige år. Menneskeheten skal ha mat, men rask vekst må styres. Globalt er Norge en ledende matprodusent. Vi kan og bør bidra til at veksten i andre land blir like bærekraftig som her.

Det krever et våkent blikk på ressurs- og arealforvaltning, markedsutvikling, miljø, matvaresikkerhet, produktkvalitet og dyrevelferd. Det er i alles interesse, også for oss som er så heldige at vi lever og bor i et rikt lite hjørne av verden.

* * *

FHL dekker hele verdikjeden fra fjord til bord innen norsk fiskeri- og havbrukssektor. FHL er en landsdekkende næringspolitisk arbeidsgiverorganisasjon hvor medlemmene er alt fra små familiebedrifter til store multinasjonale selskap. FHL er tilsluttet Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). 

Denne kronikken ble første gang publisert i VG 7. mars 2008.

Vil du lese mer?