Uten luseløsning, ingen vekst

Av Geir Ove Ystmark, adm. direktør Sjømat Norge

(En kortversjon av dette innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 15. desember 2015) 

Skarpt søkelys på en viktig næring er legitimt, men diskusjonen om havbruk foregår ofte i blodtåka. I flere medier omtales godkjente legemidler mot lakselus som”giftbomber”. Det gjelder også hydrogenperoksid (H₂O₂) som spaltes til vann og oksygen ved bruk. En fisker mener rekene forsvinner. Påstandene hagler. Den som har åpnet Havforskningsinstituttets 2015-rapport kan imidlertid lese at Norge har ”sunne og bærekraftig” utnyttede bestander av kystreker.

Næringen skal selvfølgelig ikke bagatellisere mulig miljøpåvirkning av legemidler. Tvert om er oppdretterne avhengige av at økosystemet i fjordene ikke blir overbelastet. All ny kunnskap på dette feltet er viktig å få på bordet.

Samtidig bør ingen bli overrasket over laboratorieforsøk som viser at lusemidlene rammer skalldyr. Det er de designet og godkjent for å gjøre. Lakselusa er et krepsdyr. Effekten er et spørsmål om konsentrasjon og virketid, som i all annen legemiddelbruk. Oppdrettere, veterinærer og fiskehelsepersonell er veldig klar over ansvaret for å håndtere dette på ansvarlig måte.

Norge setter standard
Næringen er optimistisk. Norge sitter i førersetet innen bærekraft, biologi og teknologi i akvakultur. Det er grunn til å minne om at laksenæringen har vært i en slik situasjon før. Forrige uke omtalte BBC World en ny rapport om antibiotikaresistens i landbruket, der forskerne pekte på utviklingen i norsk lakseoppdrett som et eksempel til etterfølgelse: Å kutte antibiotikabruken med 99 prosent samtidig som produksjonen er mangedoblet, viser at det er mulig løse slike store utfordringer. De har klart det i norsk laksenæring, hvorfor skulle de ikke klare det i britisk kjøttproduksjon?

Norge har over tid satt gullstandarden for hvordan akvakultur kan og bør drives. Nå er det lakselusa som står for tur.

Bruk av legemidler er uansett ikke en langsiktig løsning fordi det før eller senere vil føre til at lusa blir resistent. En dag kan vi stå uten midler som virker. Dagens strenge regelverk gjør dessuten at selskapene må ta milliardkostnader for å holde svært lave lusenivå. Eksempelvis koster bruk av hydrogenperoksid, som både er effektivt og miljøvennlig, fort 400.000 kroner per merd når brønnbåten gjennomfører en avlusning.

Vår plan
Alle forstår at mer bruk av legemidler uansett ikke er en langsiktig løsning fordi det før eller senere vil føre til at lusa blir resistent. En dag kan vi stå uten midler som virker. Derfor pågår det storstilte forsknings- og utviklingsprosjekter for å finne nye løsninger. Alt fra høyteknologiske laser- og ultralydsystemer til mekanisk fjerning eller avskjerming slik at lus ikke driver inn i merdene. Halvparten av anleggene bruker i dag rensefisk.

Næringens plan er å komme ned på lusenivåer som er så lave at lus ikke oppformerer seg i anleggene, og slik har en null-effekt på miljøet utenfor. Vi er med andre ord enige med myndighetene om at produksjonen slik den foregår i dag, ikke kan økes uten at det er bedre kontroll på luseforekomstene i anleggene. Sjømat Norge har bidratt til å koordinere lusearbeidet i regionene, overvåkning og åpenhet om lusenivåene via portalen lusedata.no.

Viktig for andre land
At laksen er stadig viktigere for sysselsetting og verdiskaping her til lands, er ikke eneste begrunnelse for at luseplagen må løses. Sjømat er den raskest voksende matproduksjonen i verden, og Norge alene har et potensial for årlig verdiskaping for over 500 milliarder kroner i 2050, i følge forskerne. Viktigere er det at vi sitter på kunnskap og løsninger som mange andre kystnasjoner ønsker å dra nytte av. Så selv om norsk laks aldri kan mette en hel verden, spiller vår kompetanse, standarder og leverandørindustri allerede en nøkkelrolle for å gjøre det mulig å drive økt matproduksjon gjennom akvakultur i mange land.

Vil du vite mer?

Vil du lese mer?