All matproduksjon påvirker miljøet. Havbruk i Norge medfører likevel en relativt beskjeden miljøbelastning fordi lakseproduksjon i seg selv er svært ressurseffektiv og medfører lite skadelige utslipp – samtidig som kyst- og fjordområdene er særdeles godt egnet for akvakultur. Sterke kyststrømmer kombinert med dype fjorder gir god vannutskifting og gode miljøforhold for fisken.
De gode naturgitte forholdene med kaldt, klart vann gir god produksjon og tilvekst, og er derfor et vesentlig konkurransefortrinn for norske havbruksbedrifter.
Det er staten som tildeler havbruksbedriftene en rett til å drive produksjon av matfisk gjennom salg av konsesjoner. Den retten betinger at næringen tar ansvar for ikke å sette større miljømessig fotavtrykk enn hva vi som samfunn kan akseptere. De mest aktuelle temaene er miljøpåvirkning fra lakselus og rømt oppdrettsfisk, og det er oftest i denne sammenheng at det reises krav om lukkede løsninger.
Lukkede anlegg er ikke helt nytt for havbruksnæringen. I svært mange år har produksjonen av smolt foregått i lukkede anlegg på land, fordi en bruker ferskvann i denne delen av produksjonen. Når det gjelder produksjon i sjøfasen, er denne teknologien ikke ferdig utviklet.
Næringen ser ikke bort fra at lukkede anlegg kan være aktuelt i deler av produksjonsfasen i enkelte områder langs kysten. Havbruksnæringen mener imidlertid at politikere og myndigheter først og fremst må sette rammer og miljøkrav, mens teknologivalget må overlates til bedriftene. Hvis ikke vil innovasjonskraften stoppe.
Siden Norge har et unikt konkurransefortrinn med en lang kystlinje som er svært godt egnet for akvakultur, anses det som uaktuelt å innføre lukkede løsninger for hele den norske lakseproduksjon. Et slik krav vil innebære at produksjonen like godt kan flyttes til lavkostland. Lukkede løsninger kan imidlertid bidra som et supplement til deler av produksjonen, for eksempel i områder som i dag ikke er like godt egnet eller tilgjengelig for næringen.
Havbruksaktører er i dag med på utvikling av ulike konsepter med lukkede anlegg i sjø. Det testes konstruksjoner som helt eller delvis lukker inne fisken i perioder for å beskytte mot lus eller sikre effektiv behandling. Men erfaringer med permanent lukkede testanlegg viser at også slike systemer kan være utsatt for havari, rømming, produksjonsavbrudd og utfordringer knyttet til fiskehelse, samt få lakselus i anlegget.
Lukkede anlegg på land vil legge beslag på enorme landområder i kystsonen. Det vil også kreve store mengder energi for pumping og transport av vann, og samlet sett er dette derfor et urealistisk alternativ.
Sintef har utredet lukkede løsninger, der det framgår at:
-
det er ingen automatikk i at nye lukkede anlegg er rømmingssikre
-
arealbruken må øke med 5-15 ganger i forhold til dagens arealbruk hvis en skal produsere samme mengde fisk som i dag
-
lukkede løsninger krever vesentlig energibehov for å pumpe vann
-
investeringskostnaden er svært høye sammenlignet med dagens teknologi
-
lukkede løsninger finnes ikke kommersielt tilgjengelig i dag, og det er en rekke utfordringer som må løses først.
Hva sier Teknologirådet?
Prinsippet om teknologinøytralitet i lovverket må gjelde overfor havbruksnæringen som for andre næringer. Teknologirådet konkluderer i sitt arbeid fra tidligere i år, at pålegg om bruk av lukkede anlegg bør være politisk uaktuelt.
Teknologirådet bygger dette på flere forhold. Storskala anlegg som havbruksnæringen trenger er ikke kommersielt tilgjengelige, og lukkede løsninger innebærer heller ikke noe enkelt svar på kompliserte utfordringer. Tvert om reiser det en rekke nye utfordringer.
Teknologirådet anbefaler økt forskning og utvikling langs to spor:
-
Videreutvikle eksisterende teknologi, fôrutvikling, biologiske løsninger, bedring av driftsrutiner, vaksiner etc.
-
Det må gjøres systematiske undersøkelser av potensialet som ligger i lukket teknologi og eventuelt andre interessante teknologiske løsninger.