Norge – Europas sjømatkammer

Gunnar Domsteins tale er gjengitt i sin helhet nedenfor (manus kan avvike fra framøringen):
 

Stortingsrepresentanter, statsråder), gjester og gode kolleger!

Vi er nå ferdig med den formelle delen av generalforsamlingen, og vi er i gang med årets temakonferanse. Jeg er svært glad for at vi også i år har fått samlet en rekke gode og sentrale foredragsholdere – inkludert to statsråder – til å belyse noen av de viktige perspektivene for Norge som sjømatnasjon.

FHL mener at vi som næring, og Norge som nasjon, skal ha en ambisjon å etablere oss som sjømatkammeret i Europa. Vi har naturgitte forutsetninger, kompetansemiljø, forvaltningskunnskap og ikke minst en moderne og kompetent næring som kan utvikles til å komme i en slik posisjon.

I dag er Norges strategiske posisjon i et internasjonalt perspektiv først og fremst knyttet til olje og gass. Verden trenger energi, og vi er betydelig energileverandør til mange land, samtidig som inntektene fra petroleumsvirksomheten gjør oss i stand til å løfte den norske velferdsstaten framover.
Det er derfor naturlig at nasjonen feirer hver gang det gjøres nye funn som bidrar til å sikre nasjonens videre utvikling og vekst.

Hva så med de rike fiskeri- og havbruksressursene? Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før vi kan se en lignende begeistring for vekst og utvikling av sjømatsektoren. Ja, verden trenger energi, men en voksende verden trenger også mat. Mat som produseres på ansvarlig og bærekraftig vis, slik at framtidige generasjoner også kan høste av havet – og faktisk i enda større målestokk enn vi gjør i dag.

Bevisstgjøringen om det store potensialet vi har for å utvikle Norge som sjømatnasjon har vi selv et ansvar for å løfte fram, og det kan vi blant annet gjøre gjennom arrangementer som dette. I de to dagene vi har foran oss, gleder jeg meg til å høre mer om hvilke perspektiver våre ledende politikere, industrifolk, forskere, samfunnsbyggere og miljøorganisasjonene har for Norge som produsent av sunn og etterspurt sjømat til en raskt voksende befolkning.

Det er slik at energi, mat og vann er de tre største knapphetsfaktorene i verden i dag. Det er allerede mangel på sjømat, og en voksende verdensbefolkning fører til at etterspørselen vil øke. I tillegg anbefaler helsemyndighetene verden over økt inntak av sjømat for bedring av folkehelsen.

Behovet er altså mer mat og sunnere mat. I dag kommer kun 2% av verdens matproduksjon fra havet. Tilgangen til nye produksjonsareal for økt matproduksjon på land er sterkt begrenset, noe som betyr at økningen i landbasert produksjon i hovedsak må komme gjennom intensivert dyrkning av dagens landbruksareal. Framtidas matproduksjon vil derfor i større og større grad måtte komme fra havet. Ut fra den daglige diskusjonen her hjemme kan en lett få inntrykk av at dette er et problem for Norge. Realitetene er stikk motsatt, både fordi vi har et stort uutnyttet potensial for produksjonsvekst langs hele kysten – og at sjømatproduksjon faktisk er mer miljøvennlig og bærekraftig enn det aller aller meste av annen matproduksjon på land.

FNs matvareorganisasjon FAO anslår at havbruksproduksjonen globalt må økes med 37 millioner tonn. I tillegg forutsettes at fangstene av villfanget fisk må utnyttes fullt ut. Det er en formidabel oppgave og en unik mulighet for Norge. Unikt, fordi vi som sjømatnasjon både har potensial og realistisk mulighet til å spille en enda større rolle for tilførselen av mat til millioner av mennesker.

Vårt hjemmemarked er Europa.  EU-kommisjonen har beregnet at dette markedet alene må tilføres 1,5 millioner tonn mer sjømat i 2030 for å dekke opp forventet økning i etterspørselen. Det er mer enn vårt samlede eksportvolum til EU i dag. 58 prosent av norsk sjømateksport går til EU, målt i verdi. Norge er det viktigste tilførselslandet av sjømat til EU allerede, et marked med en halv milliard mennesker. Ambisjonen for Norge som verdens fremste sjømatnasjon må være at Norge skal bli Europas sjømatkammer. Vi mener det er et realistisk mål at vi på sikt skal kunne dekke Europas behov for sjømat.
 
Norge forvalter svært rike fiskebestander og råder over enorme havområder. Vi har en unik kyst som er svært godt egnet til havbruk. Norge er derfor i en særstilling når det gjelder mulighetene for å bidra til å øke sjømattilførselen til land og regioner som ikke har naturgitte forutsetninger til å øke egenproduksjon.

Innen fiskeri og havbruk er vi allerede en stormakt. Bare Kina er større nettoeksportør av sjømat enn Norge, målt i verdi. I dag eksporterer vi over 95 % av fisken som fanges og produseres i Norge. Norge bidrar allerede, men bidraget kan bli langt større.

Likevel, i motsetning til olje- og energisektoren, så oppfattes kanskje ikke sjømatnæringen her hjemme for å være en næring med strategisk betydning for Norge som nasjon. Noe av forklaringen kan ligge i det faktum at begrepet "matproduksjon" først og fremst knyttes til landbruket. Der snakkes det om selvforsyningsgrad, bevaring av kulturlandskap og levende distrikter. Realiteten er at vi i dag produserer mer enn tre ganger så mye fisk i norsk havbruk som det vi har av samla kjøttproduksjon i Norge. I tillegg kommer de store ressursene som vi høster gjennom fiskeriene og som faktisk representerer 2/3 av norsk sjømatproduksjon. . Havbruksproduksjonen skjer på et areal som utgjør kun 0,5 % av det norske sjøarealet langs kysten. Den er subsidiefri, den er lønnsom og skaper store ringvirkninger i distriktene.

Det paradoksale er at den som bare kjenner havbruksnæringen gjennom mediene, antakelig tror at havbruket legger beslag på alt vi har av kystareal. Slik er det ikke. Forskningskonsernet Nofima har beregnet at områdene som brukes til oppdrettsanlegg tilsvarer et samlet areal på størrelse med Andøya. Vi produserer altså 40 tonn sjømat pr km kystlinje. Snittet på verdensbasis er 100 tonn mens Kina produserer 1700 tonn pr km kystlinje. Det setter også Norge i perspektiv både når det gjelder intensiteten i norsk havbruk og potensialet for videre utvikling. Mens veksten i den norske produksjonen har vært 8,5% i snitt de siste ti årene, så har den på global basis vært 7,5 % , eller med andre ord bare marginalt lavere enn snittet i Norge.

Men, om vi ikke ser den samme begeistringen på forsidene i riksavisene, så er det stor begeistring for den norske sjømaten hos forbrukerne. Nylig så vi at ICA rapporte at sjømatomsetningen ble doblet i 2011. Hos Norgesgruppen er det den raskest voksende varekategorien tredje året på rad. Dette er veldig inspirerende for oss. De grunnleggende strukturene er på plass og kjedene ser potensialet. Jeg tror derfor at vi faktisk bare er i starten av utviklingen av sjømatomsetningen i butikk her hjemme. 

Havbruk er altså arealeffektiv produksjon, likevel vil tilgangen på areal bli en vesentlig utfordring for denne sektoren. Her må det tas en politisk styring som er tydeligere og mer målrettet enn i dag. Både landbruks- og miljømyndighetene er opptatt av "jordvern" og behovet for "sikring av jordressursene" til landbruket. Det er flott, og det er til og med laget en egen veileder for kommunene for å sikre nok matproduksjonsarealer. Den kan lastes ned på miljøverndepartementets sider.

Begrunnelsen er at arealvern er en forutsetning for matproduksjon, utvikling og verdiskaping. Jeg gjentar: "En forutsetning for matproduksjon, utvikling og verdiskaping". Det er akkurat det samme som gjelder for havbruket. Vi står i dag i en situasjon der vi også må sikre produksjonsarealer for havbruk både på kort og lang sikt..  Politikerne sier at vi må ta landet i bruk. Ja, det vil vi gjerne, men det krever arealer. Min utfordring til myndighetene er derfor å ta tak i dette slik at vi som nasjon bruker våre naturgitte forhold til beste for matproduksjon, utvikling og verdiskaping. I morgen arrangerer FKD et åpent høringsmøte om arealtilgangen i Norge i denne sal, min oppfordring til dere alle er møt opp og diskutert med Fiskeriministeren.

Villfisknæringa står for 2/3 av samla norsk sjømatproduksjon målt i vekt og antall sjømatmåltid. Dette viser at sjømattilbudet fra Norge er svært differensiert og går til en svært differensiert kundegruppe både når det gjelder kjøpekraft og preferanser. Men, på noen områder ser vi at råstofflekkasjen fra Norge til lavkostland som Kina øker kraftig. For næringen, kysten og norsk sjømatproduksjon er dette et klart signal om at vi må skjerpe fokuset på kostnadseffektivisering gjennom hele verdikjeden i villfisksektoren. Jeg håper derfor at den kommende sjømatmeldingen også vil sette fokus på dette perspektivet.

Mange tror at potensialet for økt produksjon av villfisk har nådd toppen fordi fangstene globalt har flatet ut på dagens nivå. Det er ikke riktig. Globalt kan uttaket av vill fisk økes gjennom bedret fiskeriforvaltning. Derfor er det viktig at Norge og den norske sjømatnæringen skal arbeide aktivt mot illegalt fiske, utkast og for forbedringer i fiskeriforvaltningen globalt. Det er derfor positivt at EUs fiskerikommisær Maria Damanaki jobber for regler mot utkast fra fiskeflåten i EU. FHL har vært klare på vår støtte til Maria Damanakis arbeid.
Også  i Norge har vi ressurser som ennå ikke utnyttes eller utnyttes fullt ut.

En av de største utfordringene for å øke matproduksjonen fra de ville fiskebestandene i Norge er knyttet til at vi må utvikle kostnadseffektive verdikjeder. I dag opplever vi at viktige fiskeressurser ikke blir høstet – rett og slett fordi de ikke gir god nok avkastning. Årlig lar vi store deler av hysekvoten, seikvoten og rekeressursene stå ufisket i havet. I tillegg har vi rike ressurser som vi ikke høster på overhode. Det må derfor lages strategier som gjør det mer attraktivt å høste på disse ressursene. Norge har gode lønninger og et høyt kostnadsnivå. Den norske næringen må derfor vinne på at vi er teknologiledende, og at vi har kvalitetsprodukter å tilby. Slik kan vi ha ambisjoner om å øke lønnsomheten også i de fiskeriene som vi i dag ikke har god nok lønnsomhet. Slik kan vi bidra til å øke matproduksjonen også fra norske fiskerier.  

Som dere vet så har Island og Færøyene bevilget seg selv store makrellkvoter. Kvoter som Norge og EU ikke kan akseptere. Det er fra både norsk side og fra EUs side gjort mange fremstøt for å lykkes med en forhandlingsløsning, dessverre uten å lykkes. Situasjonen er alvorlig, og jeg opplever at makrellen blir brukt som gissel i en internasjonal kvotekamp. Vi kan ikke belønne Island og Færøyenes måte å ta seg til rette på, men det er all grunn til å slå fast at situasjonen viser at vi ikke har gode nok internasjonale ordninger. Vi trenger internasjonale regler og vi trenger tvisteløsningsordninger som kan avgjøre slike konflikter. Vi trenger et fiskerienes FN.  

Fokuset og perspektivet i politikkutformingen må dreies fra sektor og distriktspolitikk – mot matpolitikk, eller rettere sagt sjømatpolitikk – og potensialet vi har for å øke sjømatproduksjonen både fra villfisk- og havbruksnæringen.

Tittelen på regjeringens nye stortingsmelding, Norge- verdens fremste sjømatnasjon, indikerer at dette skal være en perspektivmelding som trekker opp de overordnede rammene for utviklingen de neste årene. Som jeg har vært inne på, mener FHL at perspektivet må knyttes til potensialet for økt matproduksjon. Slik kan vi komme ut av den "dag til dag" "eller år til år"-politikken som har kjennetegnet fiskeri- og havbrukspolitikken de siste årene.
Den norske sjømatpolitikken må etter vår oppfatning bygges på det faktum at det er mangel på mat i verden i dag og at sjømat er en del av svaret på denne globale utfordringen.
En visjon om å være verdens fremste sjømatnasjon må knyttes til konkrete mål. Et springende punkt for utformingen av en ny sjømatpolitikk vil være hvor mye vi kan produsere av sjømat innenfor rammen av miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft.

Diskusjonen om, og synspunktene på, bærekraft er for tiden dominerende i forhold til norsk sjømatproduksjon. Vårt utgangspunkt er selvfølgelig at sjømatproduksjonen er og skal være bærekraftig. Derfor arbeides det systematisk og målrettet for å gjøre de miljømessige fotavtrykkene minst mulig. Det er en kontinuerlig utviklingsprosess som aldri stopper. Bærekraft er ikke en statisk tilstand man har oppnådd eller ikke.

Etter min mening vil verdens fremste sjømatnasjon kjennetegnes av at
1. At vi produserer så mye sjømat som vi har kapasitet til å produsere både på villfisk og oppdrettssiden
2. At produksjonen skjer innenfor rammen av miljømessig, økonomisk og sosial bærekraft
3. At produksjonen bidrar til vekst og utvikling i kystsamfunnene og i nasjonaløkonomien
Motoren i verdens fremste sjømatnasjon er næringsaktørene i alle ledd av verdikjeden.

Driveren i utviklingen er samhandlingen mellom næringsaktørene, myndighetene på alle nivå, akademia og berørte interessegrupper. Også på dette området har vi i Norge et stort fortrinn gjennom at det nettopp er dette samarbeidet som har formet og utviklet den sjømatnæringen vi i dag har og som gjør Norge til verdens nest største eksportnasjon av sjømat. Dagens sjømatnæring er et godt eksempel på det politikerne beskriver som den norske modellen.

En helhetlig sjømatpolitikk må omhandle alle delene av verdikjeden, eller i vår sammenheng de to verdikjedene villfisk og havbruk, som begge har en underliggende utstyrs- og kunnskapsproduksjon. Både leverandørene av kunnskap og teknologi må ha forutsetninger og driftsvilkår som gjør dem økonomisk bærekraftige. Videre vekst og utvikling av norsk sjømatproduksjon forutsetter fortsatt løpende kunnskaps – og teknologiutvikling.

Det å få på plass en overordnet sjømatpolitikk er viktig. Da vil en kunne identifisere de svake punktene i verdikjedene og sette inn nødvendig innsats nettopp på å  styrke de svake punktene slik at verdikjeden blir rubust og konkurransedyktig. Arealtilgang, miljømessig bærekraft og teknologi er sentrale stikkord for havbruket. Lønnsomhet og totalutnyttelse av råstoff er viktige områder for villfisknæringen. Sjømatpolitikken må derfor differensieres ift utfordringene og flaskehalsene i de ulike verdikjedene.

Klarer vi dette, så har vi lagt grunnlag for at sjømatsektoren faktisk kan bli en ny strategisk viktig næring for Norge.

Jeg håper at vi gjennom foredragene i dag og i morgen får satt fokus på mulighetene som ligger i videreutvikling av norsk sjømatsektor. Utgangspunktet er det aller beste. Sjømatnæringen er i følge Torger Reve allerede en av norges sterkeste og mest lovende næringssektorer. Forvaltningen er kåret til verdens beste. Vi er verdensmester i miljøsertifisering av våre fiskerier. 99,5 % av tilgjengelig sjøareal er fortsatt uutnyttet til matproduksjon.  Dette er, sammen med det faktum at verdensbefolkningen øker raskere enn noensinne, et fantastisk spennende grunnlag å starte arbeidet med å utvikle en ny sjømatpolitikk.

Med disse ordene vil jeg nok en gang si velkommen til FHLs temakonferanse.
Takk for oppmerksomheten!
 

Vil du lese mer?