Fraflytting fra kysten

Av Geir Andreassen, administerende direktør, FHL

FiskeribladetFiskaren har den siste tiden satt fokus på utviklingstrekkene i norske kystsamfunn. Utgangspunktet er en analyse fra professor Torbjørn Trondsen som slår fast at fiskeripolitikken bommer på  grunnleggende målsettinger – og har gjort de siste 25 årene. 40.000 innbyggere har forlatt fiskerikommunene i perioden.

Fiskeriministeren synes det er skremmende tall. Det er alle enig i. Det er neppe 40.000 fiskere og fiskeindustriarbeidere som har flyttet, mange som har forlatt næringen bor fortsatt i sine hjemkommuner. De aller fleste distriktskommunene sliter med befolkningsutviklingen. Poenget er at fiskerikommunene ikke er noe unntak, til tross for at Norge er en sjømatnasjon med unik tilgang til rike ressurser. Den negative spiralen forsterkes gjennom endret alderssammensetning i befolkningen, og framskrivningene viser grafer vi helst ikke vil se.

Fiskeripolitisk har utviklingen av norsk oppdrettsnæring trolig bidratt til å kamuflere utfordringene i deler av den tradisjonelle fiskerinæringen og fiskerikommunene. Oppdrettsnæringen er en unik suksesshistorie og har i stor grad bidratt til at sjømatnæringen som helhet har fremstått som en av Norges viktigste vekstnæringer.

Fjernt fra realitetene
Men tallenes tale vitner om en alvorlig utvikling. Ingen gir den sittende fiskeriminister skylden for situasjonen, prosessen har pågått over lang tid. Årsakene er mange, og mye skyldes forhold utenfor fiskerinæringen. Men næringen har stor betydning, og poenget til Trondsen er klart: Det er ekstrem avstand mellom fiskeripolitiske mål og utviklingsmessige realiteter.

Dersom en våger å ta utgangspunkt i rapportens virkelighetsbilde, blir nødvendigheten av å ta grunnleggende fiskeripolitiske grep åpenbar. Risikoen ved å forsøke nye tilpasninger bør også være minimal siden virkelighetsbeskrivelsen dokumenterer at politikken likevel ikke fungerer i forhold til målene. Det samme kan man si om landbrukspolitikken, men der kompenserer staten med enorme statlige overføringer slik at virksomhet kan opprettholdes.

Statisk politikk
De siste 12 årene har de grunnleggende rammevilkårene i fiskeripolitikken vært fredet gjennom regjeringserklæringene til de tre siste samarbeidsregjeringene. De uheldige konsekvensene av dette merkes godt i en næring som til de grader er eksponert for skift i markedene og globale endringer. Tre perioder med en statisk politisk kurs er svært lenge i en verden som endres fra dag til dag. Til overmål er sannsynligheten stor for at vi går inn i en ny stortingsperiode hvor fiskeripolitikken legges gjennom nye kompromisser og fredning av politisk bestemte rammebetingeler.

I dag har vi den beste ressurssituasjonen i moderne tid, uten at det ser ut til å endre utviklingstrenden i fiskerikommunene. Muligheten ligger derfor ikke i å øke ressursuttaket og aktiviteten i fiskeriene. Sannsynligheten for at reduksjonen av antall fartøy, fiskeindustribedrifter, fiskere og fiskeindustriarbeidere vil fortsette er større enn det motsatte. 

Mulighetsrommet innen fiskeriene er åpenbar. Videre vekst kan kun skje gjennom bedre nasjonal utnyttelse av det ressursgrunnlaget vi har.

Det er dokumentert at dagens politikk ikke makter oppgaven, og konsekvensene er synlig for en rekke kystkommuner. Dersom man ønsker å endre på utviklingen, må det nødvendigvis skje endringer. Endring er mulig, men det må skje gjennom politisk vilje, all den tid de grunnleggende forhold knyttet til fiskerinæringen er gjennomregulert.

Tvangstrøye
Markedene for sjømat vil fortsette å vokse og vi har ressursene. Vi har også en sterkt voksende oppdrettsnæring. Frem til starten på 1990-tallet var også denne næringen regulert på tilnærmet samme måte som fiskeriene. Konkursen i FOS endret rammevilkårene over natten. Historien kjenner vi, og gledelig nok ser vi at også sysselsettingen øker både i oppdrett og leverandørindustrien. Flere oppdrettskommuner har i dag betydelig innpendling av arbeidskraft. Gjennom oppdrettsnæringen har vi erfaring for at endringer av rammevilkårene (Råfiskloven) ikke nødvendigvis fører til en negativ utvikling. Råfiskloven var definitivt ikke oppdrettsnæringens grunnlov.

Verdiene skapes i markedet. Skal man ta ut større del av verdiskapningen i sjømatmarkedene, må aktørene ha kontroll over varekjeden. Dette er ren selvfølge i alle andre næringer – og i fiskerinæringen i alle andre land. I Norge er det forbudt ved lov, en nasjonal tvangstrøye. I dag omsettes det meste av villfanget fisk gjennom auksjoner, en klassisk omsetningsform i råvaremarkedene. Verdien optimaliseres i råvareleddet. Manglende mulighet for kontroll av råstofftilførselen gjør at foredlingsmulighetene begrenses. Fiskerilovgivningen forbyr integrasjon og forpliktende samarbeid. Potensialet og mulighetene for endring er følgelig tilstede.

Situasjonen i fiskerikommunene roper på endring. Risikoen for å forsøke en ny kurs gjennom endring av fiskeripolitikken burde derfor være liten. Samtidig er det åpenbart at næringen må være innstilt på å kjempe om unge hender og hoder med andre industrisektorer og en sterkt økende offentlig sektor. Kampen handler om å bygge trygge og interessante arbeidsplasser som gjør at ungdom kan søke seg tilbake til hjemplassen etter endt utdanning.  

Anakronismer?
Fiskerilovgivningen bestemmer svært mye av organiseringen av norsk fiskerinæring. Lovgivningen ble forståelig nok formet etter etterkrigstidens utfordringer. Dagens utfordringer er åpenbart ikke de samme. Mens fiskerikommunene tappes for unge mennesker, har politikerne valgt å fryse rammebetingelsene gjennom vedtak om å bevare det bestående. Regelverket i seg selv blir det viktigste.

FHL har fremmet en rekke forslag om modernisering av regelverket i fiskerinæringen. Forslagene innebærer ikke at Deltakerloven og  Råfiskloven skal fjernes, men innrettes på en slik måte at det åpner for økt verdiskapning. De som måtte se dette som en trussel mot fiskerne, snur saken på hodet. FHL mener at også flåten må ha gode driftsbetingelser for å sikre sterke lokalsamfunn, men det vil kreve tilpasning også i flåteleddet. Fleksibilitet og muligheter for å organisere virksomhetene ut fra lokale forutsetninger er viktige stikkord. Beklageligvis har det ikke vært grunnlag for endring så lenge partiene har spikret sine regjeringserklæringer.

I dag er fiskerettighetene regulert til det enkelte fartøy. Fiskere som ikke er eiere av fartøy, har i dag like liten råderett over ressursene som industrien og alle andre. Fiskernes råderett over ressursene er i beste fall en myte. Endringer i deltakerloven som gjør at det mulig for industrien å sikre stabilitet over råstofftilførselen, gjennom legalt eierskap eller andre organisatoriske løsninger, burde derfor ikke framstå som en trussel for fiskerne – tvert om.

De siste monopoler
Fiskesalgslagene er snart de siste monopoler i Norge. Det blir stadig vanskeligere å finne gode argumenter for at dagens næring skal være avhengig av omsetningsmonopoler. Samtidig har salgslagene fått nye oppgaver som både flåten og industrien er helt avhengig av.  FHL ønsker en velfungerende førstehåndsomsetning. Salgslagene har unik kompetanse og ressurser for dette. FHL har invitert til å se på systemet som en felles markedsplass for norske fiskere og norsk industri. Alt burde ligge til rette for å gjøre forskjellige tilpasninger slik at industriens behov for forutsigbarhet øker.

Det er forståelig at mange slår ring om Råfiskloven. Men den som frykter at systemet vil kollapse dersom det gjennomføres tilpasninger og modernisering i en situasjon hvor det vil være konstant underdekning av råstoff i overskuelig framtid, kan støtte seg på erfaringene fra norsk oppdrettsnæring.

FHL tror ikke på noen trylleformel for å snu den uønskede befolkningsutviklingen langs kysten. Men endringer av rammebetingelsene som nevnt over vil være et nødvendig bidrag til å motvirke en allerede negativ utvikling innen fiskeriene.

FiskeribladetFiskaren har satt fokus på problemstillingen. Næringen ber om politisk vilje til å åpne dørene til økt verdiskapning og mer liv langs kysten. Politikerne sitter med nøkkelen. Den nye regjeringen må ta virkelighetsbeskrivelsen inn over seg og benytte muligheten til å justere politiske bestemte rammevilkår slik at næringen kan komme inn i en langt mer offensiv utvikling.

Vil du lese mer?