Norge – en stormakt på laks

Av Aina Valland, direktør miljø, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL)

Dette omfatter også oppdretterne som har satt inn massive tiltak for å begrense problemene knyttet til rømt fisk og lakselus – en innsats som gir betydelige resultater.

Det er blitt populært å peke på en felles fiende når det kommer til diskusjon om villaksens problemer, men konstruktivt er det kanskje ikke. Havbruksnæringen skal tåle å få kritisk søkelys rettet mot seg, siden bedriftene driver stort, skaper tusenvis av arbeidsplasser, aktivitet og store verdier. Men man gjør villaksen en bjørnetjeneste dersom man kun fokuserer på én eller to av trusselfaktorene.

På samme måte som man bekjemper trafikkulykker her til lands, må man se på alle faktorene som spiller inn. Det er ikke nok å sette ned fartsgrensen og tro at alt skal bli bra.

Visjonen er null rømming
Oppdrettsnæringen har selv definert en nullvisjon for rømming. Det er investert milliarder i nytt og mer robust utstyr de siste årene. Bare i 2008 har oppdretterne et budsjett på 1,9 milliarder til dette formålet: Produksjonssikring, bedre fortøyninger og mer solide anlegg. I tillegg er det etter påtrykk fra næringen selv innført strengere forskriftskrav, og det gjennomføres kurs internt i næringen for å styrke beredskap og rutiner.

Denne innsatsen gir resultater. Tallene viser at antall rømte fisk ble mer enn halvert i 2007 sammenlignet med 2006. I alt 99,7 prosent av oppdrettsfisken rømmer aldri. Derfor ikke så rart at fiskeri- og kystministeren uttrykte glede over at ”det målbevisste arbeidet som gjøres på bred front gir resultater”, da hun fikk presentert resultatene fra den offentlig oppnevnte Rømmingskommisjonen i april.

På villaksens side
Norsk oppdrettsnæring har mye å takke villaksen for. Den har dannet grunnlaget for at vi i dag har en verdensledende næring som baserer seg på produksjon av sunn, helseriktig og ressurseffektiv mat.

Utfordringer knyttet til rømt fisk og lakselus jobber næringen aktivt og åpent med i samarbeid med forskningsmiljøer og myndigheter, men det er viktig å minne om at tilbakegangen for villaksen startet lenge før lakseoppdrett ble en næring i Norge.

Villaksen møter mange trusler
Direktoratet for Naturforvalting (DN) har i en årrekke pekt nettopp på de mange trusselfaktorene. Rømt fisk og lus står på lista, men de faktorene som virkelig har, og har hatt, potensial til å utrydde hele stammer er ferskvannsparasitten gyrodactylus salaris, vannkraftutbygging og forsuring av vassdragene. Disse tre faktorene alene har allerede drept 45 villaksstammer i Norge.

Det er derimot ikke påvist at rømt fisk eller lus har hatt slik dramatisk virkning. Derimot viser oppdaterte tall fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) at innslaget av rømt oppdrettslaks i elvene fortsatt går ned. Andelen oppdrettslaks i 26 undersøkte elver i 2007 var en tredjedel av nivået omkring 1990. Lavere innslag av oppdrettslaks i elvene indikerer at omfanget av problemene rømming kan skape for villaksen er på veg ned. Det samme gjelder for lakselus – antall vassdrag som er negativt påvirket av lakselus er i perioden 2003 til 2007 halvert, i følge tall fra Direktoratet for Naturforvaltning. Også her viser innsatsen fra oppdrettsnæringen positive resultater.

Det paradoksale er at mens mange kritiserer at oppdretterne ikke gjør nok (tross milliardinvesteringene), blir bevilgningene til gyro-bekjempelse ikke øket. Det er et gap på flere titall millioner i forhold til behovet, noe som er skremmende og urovekkende for alle som er på villaksens side.

Oppdrettsnæringen er ikke passiv
Norsk oppdrettsnærings innsats for å feie for egen dør kan alle følge i full offentlighet. Rømmingstallene er offentlig tilgjengelig, og det samme er statusen på lakselus (www.lusedata.no) og bruken av medisin i oppdrett som for øvrig er redusert med 90 prosent på 20 år. Næringen har et godt samarbeid med Mattilsynet og andre offentlige instanser i dette arbeidet.

Ja til mer forskning
Havbruksnæringens suksess er bygd på kraftig forskningsinnsats over flere tiår. Derfor er det naturlig at næringen mener at tiltak for å berge ville bestander også må baseres på kunnskap, ikke synsing. Det er i denne sammenhengen viktig å erkjenne at forvaltningen av villaksen også har en historie som omfatter hundre år med utsett og flytting av fisk mellom elvene. Det var slik gyro-smitten på tragisk vis ble importert til norske vassdrag. Ingen visste, og nå betaler elveeierne og sportsfiskerne selv prisen. Nye forsøk på å bruke aluminium i kampen har vist seg ikke å være så effektivt som håpet, en situasjon som roper på mer forskning og handling.

Vi må lykkes
Som nasjon må vi lykkes for å berge den norske villaksen. Men vi klarer det ikke hvis det ”kun” er oppdretterne som skal ta krafttak. Det må også jobbes mot gyro, forsuring og fysisk endring av elveleiene gjennom grusuttak og kraftutbygging.

Det kan oppleves tungt for sportsfiskere, elveeiere og driverne av laksecamper å måtte redusere fangstingen for en begrenset periode. Glem da ikke at fiskerinasjonen Norge har opplevd lignende situasjoner før. Vi har vært gjennom bestandsmessige bølgedaler på arter som torsk og sild, og vi vet at innstramming må til, samme hvor mye det smerter i øyeblikket.

Norge er en stormakt både på villaks og oppdrettslaks. Det er i alles interesse at vi også skal være det i fremtiden. Da må alle trekke i samme konstruktive retning.
 

Denne kronikke sto på trykk i Sunnmørsposten 18. juni 2008

Vil du lese mer?