Oppgjør med bonde-topp

Beskyldingene fra styremedlem Ole Jakob Christensen i Bonde- og småbrukarlaget har gjentatte ganger bli fremsatt i avisen Nationen.

– Vi i havbruksnæringen mener at fiskeoppdrett har en sentral plass i fremtidens matvareforsyning. Her er Christensen ikke uenig bare med oss. Han er på kollisjonskurs med FNs matvareorganisasjon FAO som vil doble produksjonen av oppdrettsfisk for å møte behovet for sjømat. Fra vitenskapelig hold er det slått fast at mangel på sjømat gir dårligere helse i befolkningen. Jeg håper virkelig ikke dette er representatvt for holdningen i norsk landbruk, sier direktør for helse og kvalitet Henrik Stenwig i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL).

Hele tilsvaret fra Stenwig kan leses nedenfor:

– Fiskeoppdrett er løsningen

“Fiskeoppdrett er ikke problemet. Tvert i mot er det løsningen som kan dekke behovet for sjømat til den stadig økende verdensbefolkning.

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (norsk lov av 21.mai 1999) slår fast at retten til mat er en menneskerettighet. Ifølge FN er retten til mat oppfylt når ?alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok og trygg mat for et fullgodt kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og preferanser, og som danner grunnlaget for at aktivt liv med god helse. Maten skal fremskaffes på en miljømessig og samfunnsmessig bærekraftig måte?. Dette er en kolossal utfordring ikke minst for de velstående land som kan bidra til å bedre situasjonen for jordens øvrige befolkning. Utfordringen gjelder også for næringsinteresser i næringsmiddelindustrien og primærproduksjonen i landbruk og fiskeri.

Fiskeri- og havbruksnæringen ved undertegnede har to ganger blitt utfordret i Nationen av styremedlem Ole-Jacob Christensen i Bonde- og Småbrukarlaget. Vi beskyldes for å drive ?rovdrift på livsviktige naturressurser? når vi bruker ?menneskemat til fiskefôr?. Han mener dette ikke ?tåler dagens lys.?  Norge er til opplysning verdens nest største eksportør av sjømat. I 2006 utgjorde oppdrettsfisk mer enn 50 % av verdien.

For lesere som ikke er kjent med fiskefôr, består dette av vegetabilske og marine råvarer herunder fisk fra bærekraftig høstede villfiskbestander. Vegetabilier produseres av landbruket og kjøpes inn på verdensmarkedet.

Christensens innlegg er fullt av påstander og beskyldninger. Jeg er likevel enig med ham i en ting: Forvaltningen av verdens knappe matvareressurser er viktig. Fokus på dette er avgjørende i kampen for å hindre feilernæring og sult.

Vi i havbruksnæringen mener at fiskeoppdrett har en sentral plass i fremtidens matvareforsyning. Her er Christensen ikke uenig bare med oss. Han er på kollisjonskurs med FNs matvareorganisasjon FAO som vil doble produksjonen av oppdrettsfisk for å møte behovet for sjømat. Fra vitenskapelig hold er det slått fast at mangel på sjømat gir dårligere helse i befolkningen.

Christensen representerer en næring som selv bruker vegetabilier som kunne vært menneskemat til dyrefôr. Han har en egeninteresse av å opprettholde produksjonen i landbruket. Tilsvarende ønsker vi på havbrukssiden å fremheve fordelene med oppdrettsfisk.

For sammenligningens skyld vil jeg prøve å belyse forholdet mellom fiskeoppdrett og kjøttproduksjon. Christensen trekker frem ernæringshensyn i et globalt perspektiv og problematiserer spesielt bruk av potensiell menneskemat til dyrefôr. Med fokus på dette:

Laks har en fôrfaktor på 1,04. Vi trenger en drøy kilo fôr til en kilo laks. Kjøttproduksjon krever mer. Svin trenger 2,5 kg kraftfôr, og det går med mye mer enn 15 kilo fôr til en kilo storfebiff selv om mye av dette vil være grovfôr. Vil man begrense bruk av korn, soya, mais, og andre vegetabilier til dyrefôr og i stedet frigjøre råstoffer til menneskemat? Ja, da ville vel det mest nærliggende være å redusere kjøttproduksjonen som relativt sett er en ineffektiv måte å lage proteiner på?
Ekspertene er samstemte om kostholdets betydning for helsen. Spis mer frukt og grønt og spis mer fisk. Demper vi kjøttproduksjonen får vi to effekter. Vi får mer av den sunne maten samtidig som tilgangen på kjøttet vi bør spise mindre av reduseres. Med fôrfaktorer som beskrevet ovenfor, kan selv begrensede reduksjoner i kjøttproduksjonen gi god effekt.
Havbruksnæringen er som Christensen påpeker, en ?økonomisk suksessnæring?. Det samme gjelder ikke landbruket som subsidieres i store deler av den vestlige verden. I Norge støttes bøndene med rundt 20 milliarder kroner årlig. Finnes det bedre måter å bruke denne svimlende summen på? I et utviklingsperspektiv ville fattige land tjene på at tollmurene forsvant og at subsidiene ble brukt til bistand. For eksempel ønsker FAO at Norge skal bidra med kompetanse slik at utviklingslandene kan satse ? ja, nettopp ? på fiskeoppdrett.
Ole-Jacob Christensen nevner også eventuell bruk av genmodifisert materiale (GM) i fiskefôr. Norske oppdrettere bruker ikke GM selv om dette er tillatt både i EU og Norge. Globalt er genmodifisert raps, soya, mais mv. vanlig både i menneskemat og i fôr.

Det begynner å bli vanskelig å få tak råstoffer uten GM og det kan bli nødvendig å bruke GM i Norge. Det er mulig havbruksnæringen føler virkeligheten mer på kroppen enn landbruket. Vi har verken tollmurer å gjemme oss bak, eller subsidier å støtte oss til, men må forholde oss til den globale utviklingen både her og på andre områder.

Christensen begrunner sitt angrep på norsk oppdrettsnæring med hensynet til ?845 millioner mennesker? som ?lider av konstant underernæring?.  I en slik sammenheng mener han tydeligvis at bruken av fôr i oppdrett blir et etisk problem.

Jeg begynte artikkelen med å hevde at fiskeoppdrett ikke er et problem, men snarere en nødvendighet for å sikre mat til en stadig økende verdensbefolkning

Det står jeg fast ved.

HenrikStenwig
Direktør for helse og kvalitet
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening

Vil du lese mer?